Vær forsiktig med hvem du snakker med på internett.
Catfish er en film som har vært mye diskutert. Mange mener det hele er oppspinn, andre mener det motsatte. Jeg tviler ikke på at det skjedde, men at menneskene bak filmen visste hvordan ting lå an etter kort tid. Så naiv kan ikke Yaniv Schulman være, det er nesten umulig.
I de to neste avsnittene røper jeg mye, så ikke les videre hvis du ikke har sett Catfish. Etter å ha sett Talhotblond:, visste jeg vendingen før jeg så Catfish. Jeg var helt sikker på at overraskelsen ikke ville være vanskelig å gjette. Det mest spennende var å finne ut hvem personen var, og bakgrunnen. Og jeg håpte også på en mer dramatisk vending, men det skjedde ikke. Kanskje like greit det, for jeg fikk vondt av Angela Wesselman-Pierce og hennes situasjon. Det er menneskelig det hun gjør, hun hadde det ikke lett, men hun skaper problemer for enkelte personer.
Catfish overrasket ikke. Den ble aldri dramatisk, men det var spennende når vår naive ungkar bestemte seg for å finne ut hva som foregikk. Sammenlignet med Talhotblond: er Catfish en bedre regissert film der følelser kommer godt frem, og det er lett å holde oversikt. Det er ikke noe dødtid her, spilletiden er perfekt og temaet er evig aktuelt. Ikke alle mennesker har en vanlig hverdag, da er det lett å ta en tur på internett og skape seg falske identiteter.
