En seriemorder som har drept 10 kvinner, lanserer en selvbiografi når det har gått 15 år siden det siste drapet ble begått. Det betyr at saken er foreldet, og at han nå er en fri mann. Men en politimann tror ikke at mannen bak selvbiografien er seriemorderen, og samtidig så planlegger noen av de etterlatte å kidnappe seriemorderen slik at de kan torturere og for så å drepe ham.
Confession of Murder er en av de bedre filmene jeg har sett fra Sør-Korea de siste årene. Filmen starter med en god åpningssekvens med slåssing og en lengre løpetur. Det er mye energi i filmen når den setter opp tempoet. Det er også en annen god actionsekvens som er ganske morsom og ikke minst bra koreografert. Det er når kidnapperne har fått tak i seriemorderen, og livvaktene og politimannen forsøker å hjelpe den antatte seriemorderen. Da sloss de på tak og panserne på bilene som blir brukt under biljakten. Dette er en actionsekvens som kunne vært skrevet av Jackie Chan.
Filmen har periodevis glimt i øyet, men mot slutten blir det en mørk og alvorlig atmosfære med en lettvint slutt som ikke satt helt. Da føltes det ut som om jeg satt og så en lettere og ikke grafisk utgave av I Saw the Devil.
Confession of Murder er en god underholdningsfilm som blander alle sjangere, og den er faktisk ganske spennende når den byr på noen vendinger som øker dramatikken og spenningsnivået. Filmmusikken er dessverre grusom, noe jeg har lagt merke til ganske mye nå, da snakker jeg om sørkoreanske filmer. Det virker som om sørkoreanerne gir blaffen i filmmusikken om dagen, eller så sparer de penger.
Confession of Murder er en av få nye sørkoreanske filmer jeg kan anbefale videre til asiatiske filmfans.
