Confessions (2010)

Hevn.

Confessions er nok en film fra Japan som retter fokus på ungdomkriminaliteten og dårlige foreldre. Japan er ikke like vellykket som japanerne selv skal ha det til. For store krav i barndommen gjør store skader, når skal det perfekte japanske samfunn skjønne det? Når ungdomskriminaliteten er så høy som den er, må da folket og politikere skjønne at her må noe gjøres. Mindreårige kan drepe et menneske og kun sone noen måneder på en ungdomsanstalt, så er de ute blant resten av befolkningen igjen. Skremmende, men det skjer også her til lands. Unger må straffes hvis de gjør noe galt, og det hardt. Jeg vil ikke bli berørt av et sykt menneske som ikke bidrar til positive ting her i verden, jeg ønsker at vi alle skal kunne være trygge fra denne type mennesker, uansett hvor gammel personen er.

Regissør Tetsuya Nakashima er en visuell regissør, det viste han med Kamikaze Girls. Han tok steget videre med Memories of Matsuko, en merkelig film man bare må se. Den filmen har mye av den mørke atmosfæren man finner i Confessions. Nå har Tetsuya Nakashima overgått seg selv med Confessions, dette er til nå hans mesterverk.

Åpningen i Confessions setter standarden høyt, det er vakkert, direkte og ubehagelig. Det er en av de beste og mest minneverdige åpningsscener jeg har sett. Når en lærer mister datteren sin i en drukningsulykke, aner hun uråd. Hun er sikker på at en eller flere elever i hennes klasse står bak gjerningen. Hun klekker ut en plan som er ondskapen selv, men det er på tide at også de onde vil føle smertens vrede når man mister en som står en nær.

Confessions er er velspilt og ganske dyp film som setter moralen på prøve. Er det riktig det den tidligere lærerinnen gjør, eller har hun gått for langt? I starten er det lett å sympatisere med lærerinnen, men underveis ruller ballen videre og berører mennesker som ikke fortjener det de får, eller gjør de det?

Planen er genial og perfekt utført, de unge straffes hardt! Så kommer selvsagt argumentasjonene på at de er ødelagte barn, javel, det betyr ikke at de kan oppføre seg som folk flest. De er utskudd, igjen, man trenger ikke å hevne seg på andre mennesker med å ta livet av en ung jente. Denne type personer hører hjemme en plass, bak murene.

Jeg regner med at Confessions og Black Swan er to av de beste visuelle filmene dette året. Confessions har en herlig visuell stil man ikke ser så ofte, filmmusikken kler godt scenene vi ser og skuespillerne er perfekte i sine roller. Dialogen er skarp og veldig kald, man hører rop etter hjelp i den kalde dialogen. Japan trenger hjelp! Historien er knakende god og original, måten ting utvikler seg på er nøye planlagt, her finnes det ikke mange tilfeldigheter.

Confessions er en av grunnene til at jeg elsker film, se den, du skal lete lenge etter å se en film som tar opp oppvekstmiljøet på en så god måte som denne japanske filmen. Japan vet at de har et stort problem, det er nok ikke lenge til at Battle Royale settes i gang, da i virkeligheten. Men ikke skyld kun på barna selv om de er gjerningspersonene, se også på hva som er galt med dagens samfunn som gjør at foreldre ikke får nok tid til barna sine. Tidspress og jobb er en av grunnene, unger trenger voksne som lærer dem å sette grenser. Det er mye galt som kan rettes opp, men går det for lang tid, er det mange barn som vil havne på skråplanet.