Vi følger en munk som sliter med depresjon. Han har en kone og en ung sønn, men han føler at han trenger å synge og spille på sin elektriske gitar. I sine yngre dager var han vokalist i et rockeband, og nå planlegger han å ha en konsert i sin hjemby.
Abraxas starter ut som en komedie, og den har noen morsomme scener når munken knekker sammen på grunn av av sin depresjon. Underveis blir filmen litt mer alvorlig når en person dør. Munken får en reaksjon, og han trenger å finne seg selv og han søker det som er viktig i livet.
Abraxas er en film som brenner sakte. Jeg likte den første halvdelen, men når en mann tar sitt eget liv på grunn av dårlig økonomi, så savnet jeg den mørke humoren vi fikk se i den første halvdelen.
Det er trist og samtidig morsomt å se munken få ukelønn av sin kone. Han er en voksen mann som ikke kan ta vare på seg selv, han kan heller ikke ta vare på sin familie. Jeg skjønner ikke hva kona ser i ham, han er et vrak av en mann.
Dette er en smal film som veldig få personer vil se. Jeg kan ikke si at dette er en film du burde absolutt se, men er du ute etter en smalere film med en spesiell karakter, så er Abraxas verdt å se. Men en liten advarsel til slutt, protagonisten er grusom når han spiller på sin elektriske gitar, han fikk mine ører nesten til å blø! Og coverversjonen av Hallelujah under rulleteksten tror jeg må være tidenes verste tolkning i en film. Hva er det du forsøker å si? Jeg skjønner ikke hva du synger, din kødd!
