Helter vokter et mektig sverd, skurker er ute etter sverdet.
De fleste filmglade personer har sett Crouching Tiger, Hidden Dragon, og jeg kan ikke se for meg at noen har gledet seg til å se en oppfølger som ikke var nødvendig i det hele tatt. Den første filmen fikk fortalt sin historie, den var god, så vi trengte ikke å se en slik bedriten film som dette som er så frekk å bruke tittelen til den originale filmen.
Michelle Yeoh er tilbake, hun må vel ha fått en større sum med penger, hun virker veldig uinspirert, noe jeg forstår godt. Ved siden av henne dukker Donnie Yen opp i en ledende rolle, selv ikke han klarer å redde denne flate filmen som virkelig ikke engasjerer med sine dårlige karakterer og elendig historie som kun er oppbrukte klisjeer. Donnie Yen virker trist han også.
Filmen er regissert av den legendariske action og kampsportkoreografen, Yuen Woo-ping. Han er vel snart 100 år nå, så han vet nok ikke hva han gjorde når han sa ja til å regissere filmen. Han husker sikkert ikke hva han gjorde under filmingen, mulig han ikke dukket opp og Donnie Yen måtte ta over, slik han måtte gjøre under filmingen av Iron Monkey.
Crouching Tiger, Hidden Dragon: Sword of Destiny er faktisk en Netflix-film. Etter det jeg forstår er dette deres første spillefilm, jeg synes ærlig talt det var et merkelig valg. Hvorfor i alle dager lage en oppfølger til en kinesisk film? Mulig mye av grunnen til det er at de fikk billige skuespillere med på kjøpet og at noen kommunister spyttet inn et større beløp.
Nå gidder jeg ikke å grave så dypt ned i denne filmproduksjonen, men en merker at filmen har flere asia-amerikanere i de ledende rollene. Det har jeg nevnt tidligere, denne type skuespillere og personer pleier å være et mareritt for oss filmglade. Asiater med vestlig bakgrunn er verre å se og høre på enn hvite som tror de har blitt tøffe afroamerikanske rappere. Det er noe spesielt med disse livløse og sjelløse asia-amerikanerne.
Karakterene er flate, tomme og kjedelige. Filmen introduserer en del karakterer som viser seg å ikke ha mye personlighet. De sier navnene sine, vi ser at de har forskjellige måter å slåss på og det er alt. Man ønsker bare å se dem ta sine egne liv, de fortjener ikke livets rett etter å ha presentert seg.
Actionscenene er heller ikke mye å skryte av. Kampkoreografien har ingen minneverdige øyeblikk, og visuelt ser filmen ut som et billig maleri. Hele denne filmproduksjonen føles billig ut, nesten alt av dataeffekter stinker, jeg kommer egentlig ikke på noen positive ting å trekke frem. Bildene er så livløse, så de passer i det minste til karakterene som dreper alt av liv når de åpner munnen.
Nå finnes det selvsagt personer som presterer å forsvare Crouching Tiger, Hidden Dragon: Sword of Destiny som film. Det er uhørt! Man blir ikke engasjert i det som foregår på skjermen, man begynner å hate vestlige asiater og faktisk Netflix. For noe søppel dere har laget da!
