En mann som har en kjedelig jobb møter et band som trenger en plass for å øve. Den kjedelige mannen som kastet dem ut der de øvde etter at han fikk støyklager, må hjelpe dem etter en spesiell episode så de får lov til å øve i mannens kjeller. Men det går ikke så bra i lengden, de mister to bandmedlemmer og nå trenger de en ny person som kan spille bass. Gjett hvem det blir? Jepp, den kjedelige mannen.
Jeg har alltid likt filmer som fokuserer på musikk, band og personer som finner en ny gnist i livet. Dangerously Excited er ikke den beste musikkfilmen jeg har sett. Tempoet er lavt, og karakterene er tomme. Den eneste karakteren som har noen lag er protagonisten. Men jeg følte ikke at han utviklet seg så mye som person, hans reise er kort og i grunn litt meningsløs.
Det er ikke så mye å snakke om etter å ha sett Dangerously Excited. De yngre personene i bandet har ikke mye personlighet, hvem i helvete er de egentlig? Jeg fikk inntrykk av at noen av dem jobbet, og at lederen ikke hadde en jobb. Men med tanke på alderen, hvorfor studerer de ikke?
Jeg vet ikke helt hva Dangerously Excited forsøker å si. Når filmen var ferdig så har protagonisten først gått noen steg fremover, så noen steg tilbake igjen til startstreken og til slutt tar han et steg tilbake bak startstreken. Så hva var egentlig poenget?
