Reinkarnasjon.
Enter the Void er ikke en publikumsvennlig film. Vi følger en mann som nettopp har dødd under en politiaksjon. Temaet er reinkarnasjon, og filmen åpner med et skikkelig lysshow som man kjenner igjen fra skjermspareren på datamaskinen.
Filmen er langsom da vi for det meste følger to søppelmennesker og deres bekjente som mistet foreldrene sine i en bilulykke i ung alder. Filmen er langsom, noen vil garantert slå den av etter en time. Jeg satt med tanken på å dele opp filmen i flere visninger, men det er ikke slik man ser filmer.
Kvinnen som spiller Linda, Paz de la Huerta, er noe av det ekleste kvinnemenneske jeg har sett. Du kjenner henne sikkert igjen fra horerollen i Boardwalk Empire Hun blir en ekkel blanding Liv Tyler og Juliette Lewis, æsj! Hun passer skikkelig bra som en billig og skitten hore som suger kukk for en krone, men som skuespiller duger hun ikke. Måten hun prater på er jævla irriterende, høres ut som en alkis eller pillemisbruker, og jeg er drittlei av å se den hårete hekken hun går rundt med. Jævla blåst kjerring altså, og hun har også et jævla horenavn i virkeligheten, den horemammaen!
Enter the Void er en type film som best passer på et kjempestort lerret. Etter en time så begynner endelig historien om fortiden til søsknene, og da blir filmen litt mer interessant da man ser hva som skjedde i deres barndom og hva som skjedde når søsteren ankom Tokyo. Men ikke se for deg en vanlig dramafilm med konvensjonell oppbygging, her går man fra nåtid til fortid der vi blir med på en tur i luftrommet over Tokyo.
Enter the Void er først og fremst for filmelskere som er ute etter en litt annerledes filmopplevelse som takler langtekkelige filmer der ordet stram regi er et ukjent ord. For undertegnede ble filmen en prøvelse, jeg hadde nok likt filmen mer hadde den vært en time kortere. Dette er en kunstfilm på godt og vondt.
Jeg tenkte også mye av det samme som du sier her. Jeg synes faktisk filmen var altfooooooooor lang. Spørr du meg så kunne den vært kuttet ned til en time. Tror det hadde gått an å fått fortalt den historien på den tiden. Men synes det var en del fint bruk av lys og mye av bildene man ser av Tokyo er kjempefine, og for en som har vært noen ganger i Tokyo er det lett gjenkjennelig. Synes også han hovedpersonen er en fryktelig skuespiller. Han spilte så ufattelig dårlig at jeg ble uvel.
Irreversible av samme regissør likte jeg mye bedre enn denne.
Irreversible har jeg kun sett en gang, hadde tenkt å se den igjen, men etter første titt har noen scener brent seg fast i minnet. Men, må nok se den igjen, føler meg allerede skitten.