All a man needs in this life is someone to love. If you can’t give him that, give him something to hope for. If you can’t give him that… give him something to do.
Originalen fra 1965 har jeg ikke sett ennå, men den må sees, for jeg liker nyinnspillingen som er en fordummende, men en underholdende popcornfilm som gjør jobben sin for min egen del.
Man vet aldri hvem som vil dø, det er et pluss. Det vil si, man vet godt at Frank Towns aldri vil dø, han er den eneste som kan fly flyet. Et stort minus er at skuespillerne ikke er de beste. De grenser til det elendige, men heldigvis er det sandstormer og banditter som redder filmen fra i å drukne med de dårlige skuespillerne.
De fleste rollefigurene er tomme. Kun en karakter setter sitt preg på filmen, og det er selvsagt Elliott, som har alvorlige psykiske problemer. Det irriterer meg litt at man ikke blir kjent med rollefigurene, spesielt Elliott burde man kommet nærmere innpå. Mannen har tydeligvis mindreverdighetskomplekser og mer til. En ufyselig type.
Selv med store mangler ble jeg like underholdt som første gang når jeg så Flight of the Phoenix. Det kommer sikkert ikke til å bli siste gang jeg ser denne filmen.
