Visit my YouTube channel here.

Raging Phoenix (2009)

raging phoenix

Her lukter det noe rart.

Jeg så veldig frem til Raging Phoenix. Etter en knallsterk debut med Chocolate, hadde vi endelig en ny og ekte kvinnelig actionhelt. Hennes navn er JeeJa Yanin, arvtageren etter Michelle Yeoh. I Chocolate hadde man en historie som fungerte bra. I Raging Phoenix feller man en tåre, for historien er mildt sagt elendig. Man kan ikke regne med de beste historiene når man ser kampsportfilmer, men et sted går grensen!

Det er null karakterdybde å spore i Raging Phoenix, og når kvinner blir kidnappet pga. at de har en spesiell lukt og produserer verdifulle tårer, da skjønner man at historien i Ong-bak burde ha vunnet mange priser for sin kreativitet. Jeg har sett så mange kampsportfilmer i mitt liv, denne historien her er hårreisende. Hva har manusforfatter røykt?

Greit at man ikke ser en thailandsk kampsportfilm for historiens skyld, men da er det bedre med et stjålet Buddha-hode enn dette tullet. Kampene imponerer heller aldri. Den første kampen er original og nyskapende, etter den kampen er ferdig blir resten av kampene bare repeterende og kjedelige. Man ser at filmen ikke er like hardtslående som filmene Tony Jaa medvirker i. JeeJa Yanin er en kvinne, så det er naturlig at kraften i spark og slag ikke kan måle seg med kraften til Tony Jaa. Men her føltes det ut som om hun ble holdt tilbake. Hun får ikke slått seg riktig løs.

Nå brukes det en del kampsportformer i Raging Phoenix. Det har blitt populært å blande forskjellige former den siste tiden. Det starter med Drunken Boxing og breakdans, og dette blir blandet med litt Muay Thai. Det beste er kampsekvensene der det brukes breakdans som kampform. Selv om kraften aldri kan føles, er det lekent og morsomt å se på. Men det er skuffende å se en film fra Thailand som holder tilbake. Dette landet er ikke akkurat kjent for å holde tilbake når det lages kampsportfilmer. Tony Jaa satt en ny standard når det gjelder kontakt, det ser ikke vondt ut å være den som mottar slag og spark i Raging Phoenix. Da forsvinner den viktige energien de beste kampsportfilmene har.

Med en spilletid på rundt 105 minutter blir Raging Phoenix en langtekkelig opplevelse med dramatisk musikk som ikke passer til scenene vi ser. Det får da være måte på hvor overdramatisk musikken blir til slutt.

Raging Phoenix er et steg tilbake for JeeJa Yanin. Hun er den som imponerer minst, det er gutta som har de beste bevegelsene, JeeJa Yanin blir for spak i denne sammenheng, og det er synd at man ikke tenkte på det når man lager en historie med fire menn og en kvinne. Det er veldig lett å se forskjellen når en kvinne og mann slåss side ved side. Kvinner har stil og rytme, men råskapen og tøffheten har de ikke nå. Nå skal det sies at JeeJa Yanin er tøff, hun gjør de fleste stunts selv, men det mangler kraft i spark og slag. Muligens derfor man valgte å bruke breakdans som kampsportform, for kraften er heller ikke overbevisende i de kampene. Da ser ikke JeeJa Yanin så svak ut sammenlignet med de hippe breakdanserne.

Jeg har fremdeles tro på JeeJa Yanin. Hun må tilbake til Prachya Pinkaew, han vet å utnytte hennes sterke sider og skjule hennes svake sider. Raging Phoenix er en daff film med overdramatisk filmmusikk, ensformige kampscener og en elendig historie som er sjokkerende dårlig. Jeg kommer ikke over den elendige historien, jeg ser også andre som har sett en del kampsportfilmer reagerer på historien. Man sitter hele tiden og tenker på den bedritne historien, det gjør skikkelig vondt!

3

4 kommentarer til «Raging Phoenix (2009)»

  1. Jeg så denne, og alt jeg kan si er : Jeg bifaller anmeldelsen! Du kunne ikke ha hatt mer rett! Bra du ikke tar feil da 😉

  2. Tilbaketråkk: Raging Phoenix «

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

%d bloggere liker dette: