En ung tilbakestående kvinne må hjelpe sin kreftsyke mor. De trenger penger, og den unge kvinnen krever inn gammel gjeld. Det er det ikke alle som setter pris på.
Regissør Prachya Pinkaew er mannen bak Ong-Bak og Tom Yum Goong. Uten ham hadde aldri Tony Jaa fått sitt store gjennombrudd. Nå prøver Prachya Pinkaew å skape en ny stjerne, men denne gang er det en kvinne. Hong Kong har Jackie Chan og Michelle Yeoh. Thailand har nå Tony Jaa og JeeJa Yanin.
Jeg kan si det med en gang. JeeJa Yanin er god, meget god. Jeg fryktet at slagkraften kunne bli svekket siden hun er kvinne. Men siden jeg ikke la merke til det, betyr det at slagene og sparkene virket kraftige nok. Det er noen imponerende stunts her, men de er få. JeeJa Yanin er langt unna det Tony Jaa viste i hans to gjennombruddsfilmer. Selv om hun er langt unna, ser man at hun har potensiale til å bli arvtageren etter Michelle Yeoh.
Ong-Bak hadde et stort problem, og det var at Tony Jaa ble for overlegen og at filmen ikke hadde en skikkelig sterk skurk mot slutten av filmen. JeeJa Yanin blir aldri for overlegen her, hun blir faktisk sliten. Chocolate mangler også en sterk skurk helt på slutten. Tom Yum Goong hadde det som jeg mener kjennetegner kampsportfilmer. Motstanderne blir sterkere og sterke, og de har også forskjellige personligheter. Det mangler dessverre Chocolate helt. Det er kun en artig personlighet i Chocolate, og det er en skurk i Adidas-klær.
Det som er litt artig med Chocolate er at rollefiguren til JeeJa Yanin er en rollefigur man føler med. Hun er tilbakestående, og hun gjør alt for å redde sin mor. Det er ikke ofte man ser denne type filmer der faktisk rollefiguren har en personlighet som man får sympati for. Det er en mangelvare i dagens kampsportfilmer, og denne rollefiguren er etter min mening filmenes sterkeste punkt.
Jeg må ærlig talt si at jeg vet ingenting om JeeJa Yanin. Hun blander inn forskjellige stilarter i kampscenene. Som de fleste kampsportutøverne i verden trener man ikke lenger kun en stilart. Jo flere du kan, jo bedre er du. I starten hermer JeeJa Yanin etter Bruce Lee. Artig er det også der hun sitter og ser på Tony Jaa-filmer. En ting som irriterte meg med JeeJa Yanin var hennes mindre skrik under kampscenene. Det ble slitsomt å høre etter hvert. Det er slik det er i kampsport, men jeg har aldri hatt sansen for denne skrikingen eller brølingen.
Når du setter på Chocolate, ikke tenk Tony Jaa. Tenk Jackie Chan, det er i den båsen JeeJa Yanin havner i. Hun har flotte bevegelser og god kroppsbeherskelse, men hun er ingen Tony Jaa. Til tider blir kampscenene litt for tydelig koreograferte, og du kan se JeeJa Yanin til tider mister litt rytmen. Ellers er hun strålende både som skuespiller og kampsportutøver.
Det er hyggelig å se at det kommer noen kvinnelige tøffe actionstjerner som gjør nesten alle stuntene selv og som kan slåss i virkeligheten. Det er for få av dem. Det blir ikke brukt vaier i Chocolate, noe jeg setter stor pris på. Det meste du ser her er ekte vare. Men er det noe jeg er lei av i filmene til Prachya Pinkaew, er det bruken av transvestitter. Det er noen ekle skapninger, og er mye mer skremmende enn klovner. Hva er det med Prachya Pinkaew og transvestitter?
Gi meg heller en kvinne som JeeJa Yanin enn Jessica Alba!
