I’m sorry. This is the fun-vee. The hum-drum-vee is back there.
Iron Man er vel til nå den største overraskelsen i 2008. Jeg har alltid vært fan av superheltfilmer som fokuserer mer på personen som er superhelten enn superhelten. Iron Man er den type film som tar det rolig, og vi blir med på forvandlingen til Tony Stark der han går fra å være en playboy til en mann som straffer de onde i verden. Karakterdybden til Tony Stark var skuffende hvis man sammenligner hva Peter Parker og Bruce Wayne må igjennom for å finne en balansegang med det å være en vanlig person og en superhelt. Tony Stark er en playboy uten personlighet.
Robert Downey Jr. er en fantastisk god skuespiller, og jeg må innrømme at han er ikke den type skuespiller jeg så for meg som en superhelt. Men han gjør mine ord til skamme. Han er passer ypperlig inn i denne rollen med sin typiske tilbakelente rolletolkning. Han blir aldri for ivrig, og det er en god ting.
Jeg kunne ønske meg minst 10 minutter med mer actionscener. Effektene er det klasse over, samme kan sies om filmmusikken og det visuelle. Actionscenene tar aldri helt av, men det betyr ikke at de er dårlige. Det var bare at den siste store kampscenen ble litt urettferdig med tanke på størrelse, og da blir det litt kjedelig å se vår helt få en del juling.
Det ser ut som om det kommer en oppfølger til Iron Man. Da blir de nok mer action, for nå er Iron Man presentert på en grei måte. Hadde bare karakterdybden vært bedre og Tony Stark et mer vinnende vesen, kunne Iron Man ha vært en av de beste superheltfilmene til nå. Det er en bra film, men jeg så for meg karakterdybden fra Batman Begins og Spider-Man 2. Den karakterdybden finner man ikke i Iron Man.
