You shouldn’t forget the importance of entertainment.
Det er alltid like trist når regissører reiser til Hollywood for å lage nyinnspillinger av sine egne filmer. Denne gangen er det Michael Haneke som tar turen til Hollywood, og filmen er Funny Games.
Jeg trodde at denne nyinnspillingen ville tjene mye på at det var to solide skuespillere som spilte ekteparet som blir terrorisert av de gale drapsmennene. Naomi Watts og Tim Roth er to gode skuespillere, men de gjør denne nyinnspillingen dårligere. Faktisk gjør alle skuespillerne i denne nyinnspillingen filmen betraktelig dårligere. Den verst av dem alle er Naomi Watts. Hun er vakker å se på, noe Susanne Lothar ikke var. Men Susanne Lothar fra originalen storspilte i Funny Games. Hun var troverdig, og du så smerten lyse lang vei. Det klarer ikke Naomi Watts å formidle, og til tider var det flaut å se på hvor lite hun viste smerte. Skurkene i filmen klarer heller ikke å følge opp i det hele tatt. De fungerer bare ikke.
Originalen var en ganske god film, men ikke en film jeg ser flere ganger. Denne nyinnspillingen er prikk lik originalen. Det var ikke lenge siden jeg så originalen. Det skjer veldig lite i filmen, og det er mange langtekkelige scener. Det merket jeg godt når jeg så nyinnspillingen. Jeg skjønner godt de som ikke takler Funny Games U.S. For den er langtekkelig, og dialogen er elendig. Det skjer nesten ingenting her, og filmen varer nesten i to timer. Heldigvis er det lite filmmusikk her, for filmmusikken er helt for jævlig.
Nyinnspillingen oser ikke kvalitet. Den er dårligere i alle ledd sammenlignet med originalen. Den engasjerer ikke, og til tider føltes det ut som grov tortur når de langsomme og kjedelige scenene kom på rekke og rad. Jeg kommer aldri til å se originalen eller nyinnspillingen en gang til. For min egen del er det en film man ser kun en gang.
