Verdensmester i å velte bord.
Happily Ever After starter bra som en komediefilm der vi følger en boms som tar penger fra sin kjære og spiller dem bort. Mannen er en født taper, han bare lager bråk for å få penger. Hvis noe går galt, hvis noen sier noe galt til ham mens han spiser, velter han bordet. Ypper noen seg, skaller ham dem ned.
Hiroshi Abe er en allsidig skuespiller. I Happily Ever After er han herlig som en sur boms. Hans kone blir spilt av Miki Nakatani (Memories of Matsuko), og er en av Japans beste kvinnelige skuespillere. Hennes utseende blir dessverre ødelagt i denne filmen når de presterer å putte en stygg føflekk på nesen hennes. Du kan sikkert gjette hvordan ungen vil se ut!
Den første halvdelen er klart den beste. Da er det komedie som er i føresetet. Etter det blir det kun drama og atter drama som ødelegger hele rytmen, og det ødelegger også filmen som sprudler i den første halvdelen.
Det må selvsagt skje en ulykke før Isao Hayama åpner øynene. Hvordan ulykken skjer er så urealistisk. Hans gravide kone, Sachie Morita, går på en gangsti da en hel haug med syklister kommer. Hun presterer å balansere med maten på kanten av gangstien, og faller selvsagt ned og treffer hard asfalt. Da er hennes liv og ufødte barn i livsfare. Når hun da svever mellom liv og død får vi en kjedelig historie om hennes oppvekst. Denne biten stinker råtten fisk, og det ødelegger dessverre nesten hele filmen.
Happily Ever After var en skuffende film som kunne ha vært en perle hadde man ikke drevet sjangerblanding. Flotte skuespillerprestasjoner får man i det minste.
