En ung kvinne forsøker å følge i sine fars fotspor. Hun vil bli proffbokser, men hun har også andre ting å tenke på i sin hverdag. Faren er døende, og noen gangstere vil rive ned husene i deres område. Men beboerne vil ikke selge, og da må gangsterne ty til hardere virkemidler.
Nå startet filmåret 2007 veldig bra når det gjaldt sørkoreansk-film. Det har blitt færre filmer dette året, og kvaliteten har vært betraktelig bedre enn 2006. Men dessverre er Miracle on 1st Street ikke en god film. Denne filmen tar meg tilbake til 2006, og til sjangeren gangsterdrama som ble ødelagt i dette året.
Miracle on 1st Street er rotete, og det fokuseres på for mange personer i filmen. Det virker som om regissøren hadde veldig mye hat i seg når han lagde denne filmen, for det er sterke scener her der gangstere banker opp yngre og eldre mennesker for å få dem til å gi fra seg sine hjem slik at det kan bygges i fattigmannsstrøket. Det er også to veldig unge barn som får sitt fra sine jevnaldrende, men den scenen med tomatkasting ble for dum, og det hele ble komisk måten det ble filmet på. Men jeg satt ikke pris på at voksne mennesker slår så unge barn, og dette får man se her.
Til tider føltes Miracle on 1st Street ut som en samfunnskritisk film, der man ser hvordan fattige folk blir trakassert og jaget fra sine hjem. Akkurat slik som i en annen sørkoreansk film, Holiday (2006). Men hele filmen lider av at det er for mange rollefigurer med i filmen. Når man da ser hvordan regissøren har valgt å samle trådene på slutten, så ser man hvor dårlig gjennomtenkt filmen er.
Ikke verdens beste film, men til tider så likte jeg den aggressive stilen som regissøren klarte å bringe frem. Men det var det eneste positive i Miracle on 1st Street.
