Hereditary (2018)

Noe rart begynner å skje når patriarken i familien dør, og familien på fire begynner å rakne i sømmene.

Hereditary var en av de mest omtalte skrekkfilmene i 2018. Filmen skal visstnok ha skremt mange på kino, men det føler jeg bare er markedsføring. For dette er ikke en skikkelig skremmende film på den måten jeg forventet den skulle være. Filmen har mot slutten noen intense scener med energi og litt grafiske scener, men det tar lang tid før vi kommer dit.

Etter at patriarken i familien dør så begynner den ene ungen å oppføre seg mer og mer merkelig. Hun hadde et godt forhold til mormoren, noe som moren ikke likte da hun ikke ville ha noe med moren sin å gjøre.

Det skjer noe uventet tidlig i filmen som jeg ikke så komme, det er en fin scene som fikk frem smilet mitt. Jeg må bare si at Milly Shapiro som spiller jenta ligner veldig mye på Sloth fra det The Goonies. Alex Wolff er en ganske god skuespiller, han er flink til å gråte, men å hulke er han elendig til. Han har noen scener her som er grusomme når han hulker. Jeg ble flau, hvorfor måtte man ha med denne forferdelige hulkingen?

Hereditary er en film som først og fremst satser på atmosfære, og det å bygge opp handlingen til å nå et skikkelig klimaks. På det punktet kan man si at den lykkes, men den første timen blir litt treg og jeg følte aldri at man lærte karakterene skikkelig å kjenne.

Etter det vi får vite om denne familien så har mange slitt med psykiske problemer, så på det punktet er filmen interessant der man kanskje har med et skikkelig sammenbrudd å gjøre. Eller kanskje det er hekser eller satanister som lusker rundt og gjør livet surt for denne familien? Det er de vanlige alternativene.

I de siste 20 minuttene blir det endelig fart og litt spenning. Da får man se det jeg er personlig ute etter når jeg sier disse filmene. Det blir flere intense scener med gode lydeffekter og en veldig fin grafisk scene som jeg likte.

Hereditary er ikke en perfekt film. Med en spilletid på litt over to timer blir filmen en halvtime for lang. Filmen holder litt for mye informasjon tilbake som jeg følte ble litt billig da det tar lang tid før protagonisten som er moren i filmen, oppdager hva som skjer med hennes familie. Man føler at man ser en film om et psykisk sammenbrudd, så filmen klarer hele tiden å holde seernes interesse oppe. Men den første timen blir litt for treg, og man burde ha klart å fortalt litt mer når det gjaldt forholdet mellom protagonisten og hennes mor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.