En jaget mann.
Endelig en norsk film som levde opp til forventningene. Aksel Hennie burde vært byttet ut med en bedre skuespiller. Jeg har lagt det merke til det tidligere at Aksel Hennie ikke er særlig flink til å levere dialogen sin på en troverdig måte. Det blir så klart og tydelig, alt skal inn med teskje, og dette ødelegger mye. Han er flink når han holder kjeft og må spille på kroppsspråket, men så åpner han munnen og jeg føler jeg hører et teaterstykke.
Selve filmen kan man ikke klage så mye på. Dette er en skikkelig god popcornfilm med spenning, nerve og høyt tempo. Tiden står aldri stille, det skjer noe hele tiden. Tenk The Fugitive, og du har Hodejegerne.
Noen feil er det her. Selv om filmen er spennende, skjønner man raskt hva som vil skje på slutten. Det er også en elendig liten scene som irriterte meg med en katt som blir kastet på Aksel Hennie. Ser du vinkelen til katten når den liksom kommer byksende på Aksel Hennie, så ser du at katten har blitt kastet på Aksel Hennie, den hoppet ikke ned fra noe. Irriterende nybegynnerfeil, og det er også noe annet småpirk her og der. Men filmen er spennende og ganske så grafisk, og ikke minst er den ganske morsom når den først vil være det. De to politimennene som fungerer som airbager er genialt. Kronen på verket er når Roger Brown får panikk, spidder hunden på en traktor og kjører rundt med trofeet sitt i full panikk. Fantastisk scenene, bare fantastisk!
Hadde det ikke vært for Aksel Hennie, hadde Hodejegerne til nå vært den beste filmen jeg hadde sett i år. Til helvete med Varg Veum og hans dølle og trauste eventyr, Hodejegerne er så mye mer profesjonelt gjennomført med en enkel, men svært spennende menneskejakt. Kombinert med godt kameraarbeid og nydelig filmmusikk lukter det mer Hollywood av Hodejegerne enn en norsk film. Og godt er det når det gjelder denne type popcornfilmer.
Hodejegerne har fått gode kritikker, og det er ikke uten grunn. Den er faktisk skikkelig god og underholdende.
