Langsom hevn.
Bilde: 1.85:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
Ekstramateriell: Ingen.
En seriemorder dreper en gravid kvinne som viser seg å være kona til en veltrent agent. Agenten bestemmer seg for å ta hevn, en langsom hevn der han stadig torturerer seriemorderen for så å slippe ham fri. Hvor lenge vil og kan denne leken vare?
Den norske utgaven er den sørkoreanske utgaven som mangler rundt 80 sekunder med grafiske scener. Jee-woon Kim måtte klippe vekk noen av de grafiske scenene for å få lov til å vise filmen på kino i Sør-Korea. Han la til en hardere sexscene, men han sier selv at hans versjon er utgaven som har de grafiske scenene. Britiske utgaven er også den sørkoreanske utgaven, så du må kjøpe f.eks. den amerikanske utgaven som er den internasjonale utgaven som ikke er trimmet ned. Da kan det være lurt å kjøpe begge utgavene, hvis du liker filmen.
Jee-woon Kim er min favorittregissør, jeg har skrevet nok om ham i andre anmeldelser, så jeg gidder ikke å repetere meg selv hele tiden. Alle snakker om volden, jeg gledet meg til volden, men når Jee-woon Kim er min favorittregissør, forventer jeg også litt ekstra. Vi får se i enkelte scener hvorfor han blir regnet som en av de dyktigste regissørene estetisk sett i verden, og det er få som klarer å gjøre ting med kameraet som han gjør.
I Saw the Devil har to fantastiske scener, i et drivhus og i en taxi. Men utover det er ikke volden jævlig å se på, jeg skjønner bare ikke hvorfor alle sier at dette er så brutalt. Det er mer interessant å se på agenten forvandle seg til et monster, et monster han selv ikke vil være, men monsteret i ham tar over.
Det handler så mye mer om vold, det handler om agenten som blir et monster, en mann som leker med djevelen og som må betale prisen. Selv om voldsbruken ikke er så hard som jeg forventet, følte jeg meg fremdeles skitten og ganske sliten når den stakkars, syke seriemorderen stadig får juling og blir torturert.
Atmosfæren blir aldri mørk nok, det er sort humor her som ødelegger realismen for meg. Her burde Jee-woon Kim valgt en bekmørk film uten snev av humor. I Saw the Devil er oppskrytt når det gjelder voldsbruken, jernstang i hodet ser vondt ut, men mange av de andre scenene som folk snakker om er ikke så mye å snakke om i min verden. Og dette sier en kar som nesten besvimer når han ser sitt eget blod. Voldsskildringen i Sympathy for Mr. Vengeance er mye råere, det man ikke ser kan være verre enn det man ser på skjermen.
Filmen er skikkelig mørk i de første 30-40 minuttene. Seriemorderen er ekkel som bare faen. Men så forandrer filmen helt tone og atmosfære når den kjekke agenten finner seriemorderen som drepte hans forlovede.
Mitt problem med I Saw the Devil er at kritikere har hyllet voldsbruken slik at jeg forventet en ny Sympathy for Mr. Vengeance. Den filmen hadde også mørk humor, men voldsbruken der er hardere å se på for min del, selv om den ikke er like grafisk. Det var morsomt å se nærbilder av voldsbruken, men så brutalt som mange skal ha det til, er det bare ikke. Det blir litt for vilt i lengden.
Byung-hun Lee er god i rollen som agenten som er ute etter hevn. Men jeg føler alltid når jeg ser filmen at hans karakter kunne vært skrevet litt bedre. Man ser en karakterutvikling der han blir forvandlet nesten til et større monster enn djevelen selv i denne filmen, noe som er interessant. Men hans karakter blir også som en uovervinnelig robot ute etter hevn, noe som dreper mye av spenningen.
Heldigvis er Min-sik Choi stor som vanlig, selv etter å ha boikottet sørkoreansk film i 4 år. Han viser så herlig ondskap at det nesten ikke er til å tro. Denne rolletolkningen er noe av det beste jeg har sett i en seriemorderfilm, og sammen med forvandlingen til protagonisten er det hans karakter som er sjelen til filmen. Det er handlingene han gjør, det er han som person som er det interessante, ikke all volden som blir vist på skjermen. For en ond jævel! Jeg elsket ham, noe jeg ikke burde gjøre, det sier det meste om filmen, gjør det ikke?
I Saw the Devil er ikke for sarte sjeler, de som har sett litt filmer fra Sør-Korea, vet hvor rå de kan være. Så jeg tror ikke noen vil bli skuffet over filmen, bare demp forventningene litt, og tenk ikke kun på grafiske scener når du ser filmen. Følg med på forvandlingen til protagonisten, se konsekvensene det får når han leker med ondskapen.
Bilde: 8/10 Lyd: 8/10 Ekstramateriell: 0/10
Bildekvaliteten er god, dessverre er det fire-fem scener der man tydelig ser makroblokking. Det hadde man sikkert unngått hvis filmen hadde vært på en BD-50 plate. Fargene er gode, bildet er skarpt og detaljert i lysere partier, og sortnivået er bra.
Lyden er klar og mest frontbasert. Sidehøyttalerne får litt å jobbe med når filmmusikken fyller rommet på en fin og naturlig måte. Dette er et fint og balansert lydspor.