Sverd og hevn.
Jeg takler ikke helt samuraifilmer, noe jeg aldri har helt skjønt med tanke hvor glad jeg er i filmer fra Asia. Jeg tror faktisk jeg aldri har sett en Akira Kurosawa-film, noe som er en sterk prestasjon og litt flaut. Men som med westernfilmer finner jeg samuraifilmer tørre og kjedelige. Faktisk liker jeg bedre westernfilmer.
Ichi er basert på Akira Kurosawas, The Hidden Fortress. Jeg kjente igjen mye fra filmen Zatoichi (2003), bare at mannen har blitt byttet ut med en blind sverdkvinne, noe som var litt interessant. Men rollefigurene er så stereotypiske og utdaterte at hele filmen var vanskelig å svelge. Jeg brydde meg ikke noe som helst om karakterene, alt gikk så tregt unna og sverdkampene har jeg sett så mye bedre.
Eneste grunnen til at jeg ville se Ichi, var at regissør Fumihiko Sori imponerte meg med hans aller første spillefilm som het Ping Pong. Han fikk også med seg noen gode skuespillere som Yôsuke Kubozuka, Shido Nakamura og Haruka Ayase. Men ingen av dem imponerer når dialogen og selve historien ikke engasjerer. Det blir for mye overspilling og grimaser, noe som hører mer til en teaterscene.
Ichi var en lidelse å fullføre. Jeg holdt på å duppe av flere ganger, og etter filmen var ferdig lovte jeg meg selv at nå blir det pokker meg lenge til en ny samuraifilm!