Gangstere, kjærlighet og en skuespiller.
The Magic Hour er en film som oser sjarm lang vei. Vi følger en ung mann som ligger med kjæresten til en gangstersjef. De har fått dødsdommen, men blir reddet av den unge mannen som sier at han kjenner en beryktet leiemorder. Han får fem dager på å finne denne leiemorderen så gangstersjefen kan ta en prat med denne leiemorderen. Den unge mannen har løyet, for han kjenner ikke leiemorderen. Han finner ut at han skal lure en ukjent skuespiller til å spille leiemorderen, og da blir det selvsagt forviklinger.
Det første som slo meg var at The Magic Hour er en hyllest til filmmediet og til eldre gangsterfilmer. Et spesielle med filmen er at man føler at man besøker forskjellige tidsaldere. Her går man fra noe som føles ut som 30-40 tallet, og til slutt ender vi opp med mobiltelefoner. Jeg ble litt satt ut med dette tidshoppet med tanke på starten som tar oss tilbake til en liten by med typisk 30 til 40-tallet stil. Men litt utenfor denne byen er det et vanlig moderne samfunn. Jeg likte bedre den stilfulle, eldre stilen. Og heldigvis er det den stilen filmen bruker mest tid på. Her skal man hylle filmhistorien og gamle, klassiske gangsterfilmer.
Lystig musikk, litt teaterfølelse, gode rolletolkninger og god komedie gjør at du allerede i starten vet at her vil ingen dø selv om flere av karakterene er veldig nær i noen scener. Den første halvdelen er veldig morsom når den stakkars skuespilleren leker tøff overfor gangstersjefen og hans undersåtter. Han er så dum og lettlurt at man synes synd på denne tullebukken.
Den andre halvdelen handler mer om å finne seg selv og om kjærlighet. Den siste halvdelen kunne ha vært kortet ned med 15 minutter for å få bedre flyt. Ellers er det ikke mye å klage over denne sprudlende og glade filmen.
Liker du stilfulle filmer som henter inspirasjon fra klassiske gangsterfilmer og som byr på god situasjonskomedie med litt teaterfølelse, da er The Magic Hour midt i blinken for deg og meg.
