Jiro får besøk fra fremtiden. Det er en kvinnelig robot han selv har laget i fremtiden. Hva vil hun her i fortiden?
Regissør og manusforfatter er Jae-young Kwak fra Sør-Korea. Mannen bak My Sassy Girl og Windstruck. Jeg har akkurat sett en annen ny film fra denne karen, My Mighty Princess. Begge filmene har typiske Jae-young Kwak-trekk. Flott filmmusikk og visuelt en nytelse å se på. Men der slutter likhetene.
Her er Jae-young Kwak på hjemmebane. Cyborg She er en kjærlighetskomedie i beste My Sassy Girl og Windstruck-stil. Kombinerer du de to filmene sitter vi igjen med Cyborg She. Første halvdelen er morsom og sjarmerende, før Jae-young Kwak tar en helomvending. Da blir det veldig depressivt og sårt. Jeg satt med tårer i øynene, noe jeg ikke helt forventet tatt i betraktning at kvinnen er en robot. Men Jae-young Kwak klarte denne bragden.
Det er en ting jeg ikke skjønner. Hvorfor reiste Jae-young Kwak til Japan for å lage Cyborg She? Den første halvtimen imponerte ikke, og jeg fikk ikke Jae-young Kwak følelsen. Vi er i Japan med japanske skuespillere, og de har en annen og mer jordnær dramakultur. Dramafilmer fra Sør-Korea er litt annerledes, men samtidig etter min mening mer følsomme når filmene fungerer. Etter den første halvtimen glemmer en helt at skuespillerne og handlingen finner sted i Japan. Da er Jae-young Kwak følelsen der, og da er det samme om skuespillerne er fra Japan eller Sør-Korea. Budskapet og hjertevarmen kommer tydelig frem, og filmmusikken er så vakker og sår. Nå fant jeg ut i ettertid at Jae-young Kwak fikk problemer med å finansiere Cyborg She. Windstruck var en flopp i Sør-Korea, mens den gjorde det meget bra i Japan. Så det endte med at et filmstudio i Japan ville lage Cyborg She, for ingen filmstudioer i Sør-Korea tok sjansen. Cyborg She har en del effekter, og de er sikkert kostbare.
Nå er det bare to skuespillere vi blir kjent med i Cyborg She. Keisuke Koide som spiller Jiro imponerer ikke. Han kunne lett ha blitt erstattet med en bedre skuespiller. Han gjør ikke en dårlig jobb, det er bare at han er høyst ordinær. Den som stjeler showet er Haruka Ayase som spiller den kvinnelige roboten. Hun er fantastisk god. Bevegelser og kaldheten er der hele tiden, samtidig er det hjertevarme der også.
Jeg likte Cyborg She. Det er et stort problem med filmen, og det er at Jiro er verdens mest ensomme mann. Den kjøper jeg ikke helt, men det er vel kanskje poenget for da blir kjærligheten mellom en robot og et menneske sterkere. Jeg kommer alltid til å huske en spesiell scene i Cyborg She. Det er når Jiro vender tilbake til byen der han vokste opp. Musikken og scenen ga meg gåsehud. Tenk på hvor ensom Jiro er, tenk selv på de gode minnene fra din egen oppvekst. Blir du ikke rørt av den scenen, da er du pokker meg kald! Få klarer dette like godt som Jae-young Kwak.
Jae-young Kwak har Cyborg She, Chan-wook Park har I’m a Cyborg, But That’s OK. Jeg foretrekker Cyborg She for forventningene var ikke akkurat høye. Det var fallgruven til I’m a Cyborg, But That’s OK. Filmen var bra, men ikke like bra som forventet.
