Cha Young-goon blir lagt inn på psykiatrisk avdeling. Hun tror hun er en robot.
I’m a Cyborg, But That’s Ok er den etterlengtede filmen til en av verdens mest spennende regissører, Chan-wook Park. Trenger denne mannen nærmere introduksjon? Det vil jeg si nei til, men for sikkerhets skyld er dette mannen bak JSA, Sympathy for Mr. Vengeance, Oldboy og Sympathy for Lady Vengeance. Selveste Quentin Tarantino er en meget stor fan av Chan-wook Park.
Fra første stund jeg hørte om I’m a Cyborg, But That’s Ok, hadde jeg mine tvil om dette ville bli bra. Dessverre stemte denne tvilen. Etter å ha sett de ovennevnte filmene, blir spranget stort når Chan-wook Park forsøker seg på en romantisk komedie/dramafilm.
Filmen har interessante rollefigurer, men fokuset blir satt på feil rollefigur i filmen. Cha Young-goon er den kjedeligste pasienten, og dette ødelegger store deler av filmen. Eneste gang jeg fikk sans for denne rollefiguren var når hun havnet i en psykose og ble en drapsmaskin. Da fikk jeg virkelig litt Chan-wook Park følelse igjen, for scenene var skikkelig tøffe. Men disse scenene varer ikke lenge, med unntak av en scene.
Det er endel gale rollefigurer i I’m a Cyborg, But That’s Ok, og jeg trakk på smilebåndet flere ganger. I’m a Cyborg, But That’s Ok bød ikke på noen store latterkuler, det ble mest humring. Hovedproblemet med filmen er at det er ikke noe mening med filmen. Når rulleteksten dukket opp, var det første jeg tenkte: Hva var poenget med I’m a Cyborg, But That’s Ok? For det er ikke noe poeng, ikke som jeg kunne finne. Vi blir nesten ikke kjent med rollefigurene, og filmen har ikke en skikkelig slutt heller. Hvordan endte det hele?
Visuelt kan man ikke klage, og filmmusikken er også solid. Skuespillerne gjør en god jobb, også Rain som er elsket/hatet blant asiatiske filmfans. Rain gjør en grei jobb her, men han får ikke vist så mye da hans rollefigur ikke tillater det.
I’m a Cyborg, But That’s Ok skuffet meg. Det ble for ujevnt. Dramadelen fungerte ikke, det gjorde komediedelen som er ganske svart til til tider. Chan-wook Park skulle ha satset på det sistnevnte, og kuttet ut de lange dramatiske scenene da man som seer ikke får noe forhold til Cha Young-goon. Rett og slett meningsløse scener. Skal man først gjøre det på denne måten, må man fra starten av introdusere denne rollefiguren på en skikkelig måte, ellers vil ikke det fungere.
I’m a Cyborg, But That’s Ok er ikke bånn i bøtta. Når det er selveste Chan-wook Park som er regissør, da har man store forventninger. Han pleier å være bunnsolid, og han leverer bunnsolide filmer som ikke byr på berg-og-dal-bane turer. Her tok han med meg på en sjelden tur.
