Krig er grusomt.
Idi i smotri aka Come and See har jeg utsatt lenge. Etter det jeg leste på forhånd var dette en film man burde se når man var opplagt. Etter å ha sett filmen føles det som om noen har slått meg ned og trykker trynet mitt ned i gjørma. Hva er feiler det oss mennesker spør jeg meg selv når filmen er slutt. Hva får oss mennesker til å gjøre slike ting mot hverandre. Hva faen feiler det oss?
Jeg har aldri opplevd krig, men av alle krigsfilmer jeg har sett er Idi i smotri den filmen som jeg føler er mest nær galskapen slik jeg forestiller meg det. Første halvdelen ser vi ikke noe til tyskerne. Så regner det bomber i en skog og scenen med Florya og Glasha er magisk på en jævlig måte, nesten som poesi. Scenen der Florya leter etter sin mor og Glasha ser noe helt for jævlig har brent seg fast i minnet. Den siste akten med tyskerne er noe av det mest jævlige jeg noensinne har sett. Det er kjøretøy, granater, flammekastere, maskingevær, nervepirrende spenning og massakrering. Galskapen vi ser her kan jeg ikke si jeg har sett på film før i en krigssituasjon. Mesterlig av regissør Elem Klimov.
Jeg kommer aldri til å se Idi i smotri igjen, men jeg skjønner dem som kaller filmen for den mest realistiske krigsfilmen som er laget. Ikke forvent storslagne krigsscener, her følger vi en ung gutt som blir forvandlet som menneske. Som seere er vi med på de jævlige opplevelsene, opplevelser som jeg kunne ha vært foruten. Det tapper en for krefter, man ser ikke lys i tunnelen, kun menneskelig galskap. Nærmeste jeg kommer Idi i smotri er The Deer Hunter som er nok en jævlig følelsesladet film som tar tak i deg på en brutal måte og slipper deg ikke ut av sitt grep. Idi i smotri og The Deer Hunter er to filmer som har satt sine spor i meg. Se disse to filmene etter hverandre, deretter setter du på albumet Amsterdam Stranded av Midnight Choir. Da er jeg rimelig sikker på at livsgnisten er borte. Man kan ikke føle seg tommere.
