Farvel.
Ikigami låner ideer fra Battle Royale og Sweet Rain. Det er en ny lov i Japan som gjør at alle unge barn får en sprøyte som kan være dødelig. De som vil dø, får beskjeden like før de takker for seg, de har et klokkeslett å gå etter. De som overleverer beskjedene får ikke lov til å blande seg inn, men det er en ny kar som bryr seg litt for mye når mennesker som ikke fortjener å dø får beskjeden.
Ikigami klarte aldri helt å engasjere. Det er en fin historie om en musiker og en kamerat som skiller lag, dette er klart den beste historien som ble rørende. Den andre historien fungerer ikke da personen som får beskjeden er en skrullete ung mann. Den tredje historien er ganske god, men jeg følte ikke at jenta overbeviste så mye. Takayuki Yamada som spiller broren, er alltid like kul og god. En herlig skuespiller med sin egen stil.
Selv om Ikigami prøver å røre og engasjere, klarer den ikke helt å nå målet. Den rører litt, men ikke nok. Den engasjerer, men der ligger egentlig ikke fokuset. Budskapet er at man må sette pris på hver dag, man vet ikke om morgendagen kommer. Fin livsfilosofi, men man trenger ikke å drepe friske folk som kanskje har et godt liv, eller som er i ferd med å ordne opp i rotet som de selv har skapt.
Ikigami er en film med et budskap, men det blir for lite hendelser og lange scener. En spilletid på hele 133 minutter ødelegger mye av flyten. Filmen starter, stopper opp, blir rørende, stopper opp. Jeg hater filmer med ujevn rytme som er ødeleggende for filmopplevelsen.
