En familie i oppløsning.
Kiyoshi Kurosawa har stagnert som regissør. Fra å være en anerkjent regissør som har thrillere som sin spesialitet, har han låst seg fast. Han har regissert og skrevet manus til noen skikkelig dårlige filmer de siste årene. Nå skifter han beite til drama, og det fungerer ikke så aller verst.
Tokyo Sonata har fått mye ros, men for å være ærlig er det nok japanske filmer som tar for seg familieproblemer og hverdagslige ting som er bedre enn Tokyo Sonata. Mange av de beste filmene jeg har sett i denne sjangeren bringer noe spesielt med seg. Jeg finner ikke så mye unikt med Tokyo Sonata. Som de fleste japanske dramafilmer er Tokyo Sonata en treg film, men mangler svart humor i elendigheten. Mangelen på humor er veldig ødeleggende for filmen. Det pleier å være litt humor og liv i de beste filmene, Tokyo Sonata blir for selvhøytidelig. Eneste morsomme er når familiefaren møter en gammel bekjent som også har mistet jobben. Selvsagt går alt til helvete der også til slutt. Hvorfor ikke finne en mellomting?
Skuespillerne gjør en god jobb. Rollefigurene er helt vanlige mennesker, men faren sliter psykisk. Han takler ikke motgang, og det går utover familielivet og spesielt sønnene i huset. Hans væremåte støter dem vekk. Denne karen er ikke lett å like, jeg satt med et lite håp om at fyren tok kvelden for godt.
Når ikke livet går på skinner, da er det lett å miste fokus. Noen ganger trenger man en oppvekker, for ting er ikke alltid så håpløst som man selv tror. Senk kravene, ta ting som de er, det er det beste. Men som film sliter Tokyo Sonata med noen håpløse scener som ikke blir lærerike, de blir bare dumme og meningsløse. Kiyoshi Kurosawa kan ikke friskmeldes ennå, han gjør for mange feil.
