Don’t fuck with the Jedi Master, son.
Det måtte bare komme en film med Jay og Silent Bob i hovedrollene. Disse to typene pleier å stå for den pubertale humoren i filmene til Kevin Smith. Jay kan bli en smule slitsom i lengden, derfor passer de best i mindre biroller. Jay er faktisk ikke så slitsom i denne filmen. Han blir selvsagt litt for hyperaktiv og dum til tider, men filmen har en mann som irriterer mer. Navnet er Will Ferrell, og selv om jeg digger ham som komiker og skuespiller, er hans rollefigur elendig. Det virker som om Kevin Smith ville skrive inn en rollefigur som er dummere enn Jay, problemet er at rollefiguren til Will Ferrell ikke er morsom i det hele tatt. Dialogen er pinlig dårlig, rollefiguren passer bare ikke inn. Det finnes en mellomting.
Når man finner Jay og Silent Bob i hovedrollene, blir det mye pubertal humor. Jay and Silent Bob Strike Back er en veldig ujevn film som har noen artige scener der vi finner kjente og kjære ansikter, men det er også nok av scener med kjente fjes som ikke fungerer. Carrie Fisher er med i mindre roller i mange filmer. Hun er med bare pga. en ting, og det er selvsagt at hun spilte Leia i Star Wars-filmene. Hun bringer aldri med seg så mye positivt i de mindre rollene hun spiller. Chris Rock er bare fæl. Han slenger med leppa om hvite mennesker med sin skrikende og kvalme stemme. Han er bare ikke morsom i denne filmen. Han har sine øyeblikk, synd at ikke et av øyeblikkene var her. En som fungerer er Mark Hamill. Herregud for en idiotisk rollefigur, men man kan ikke unngå å bli sjarmert i senk når lyssablene dukker opp og Mark Hamill ser ut som en idiot.
Historien er ikke den beste. Her er fokuset på kjente fjes, pubertal humor som fungerer og som ikke fungerer. Dette er en veldig ujevn film, men en leken film. Man burde være litt kjent med Kevin Smith-universet for å få fullt utbytte av filmen. En scene som brenner seg fast i minnet er Bon Jovi og låten Bad Medicine. Genialt låtvalg av Kevin Smith når Shannon Elizabeth dukker opp på skjermen.
