Britiske soldater som tjenestegjør i Afghanistan havner i et minefelt og der sitter de bom fast til hjelpen kommer.
Kajaki er basert på sanne hendelser. Dette er en film som jeg følte hadde fortalt sin historie etter halvspilt tid. For det som skjer blir repeterende og kjedelig, soldatene prater og prater, men ingen av karakterene er interessante.
Det mest spennende er når soldatene beveger seg når de har miner rundt seg. Da holdt jeg pusten, så på det punktet er filmen god. Men karakterene er kjedelige, de prater slik at man skal føle med dem og bry seg om dem når de prater om familie og drømmer. Men det lykkes de ikke med, for jeg er en kald jævel som må ha mer enn dette.
Kajaki er ikke en klassefilm. Det er en lang film som ikke klarer helt å engasjere når karakterene er så flate, og man lærer dem aldri å kjenne. Mulig jeg mangler empati, men jeg forlanger også at karakterene bidrar litt slik at jeg kan finne ut om dette er personer jeg ville ha likt i virkeligheten. Det forsøker aldri Kajaki på, man kunne i det minste ha brukt 45 minutter på å bygge opp karakterene enn å la de prate piss når de sitter bom fast i minefeltet og dør litt.
