I’m a killer. A murdering bastard, you know that. And there are consequences to breaking the heart of a murdering bastard.
Quentin Tarantino klarte ikke helt å følge opp med Kill Bill: Vol. 2. Den første filmen var en eksplosiv actionfilm med tøffe actionscener. I Kill Bill: Vol. 2 har Quentin Tarantino roet ned, og vi får en blanding av Østen møter Det ville vesten. Dialog preger denne filmen. Noe av dialogen er bra, men her prater rollefigurene veldig tregt, spesielt Bill. Det får da være grenser på hvor tregt man kan snakke. Kanskje det er bare meg, men det er pokker meg ikke naturlig å snakke så sakte som denne Bill.
Skuespillerne leverer strålende rolletolkninger. Kistescenen er en klassiker, her snakker vi om en klaustrofobisk scene som er jævlig. Slutten har alltid irritert meg når jeg forventet den beste kampscenen, men den varer kun i noen få sekunder. Så lenge å vente, og så server Quentin Tarantino den korteste kampscenen når vi regner med begge filmene. Da følte jeg meg snytt for å si det mildt. Her er jeg vant med lange kampscener fra asiatiske filmer, men kanskje Quentin Tarantino ville ha en duell som i westernfilmene der alt er avgjort før du rekker å blunke. Litt overraskende må jeg si.
Den første filmen er klart den beste, mye takker være actionscenene og kortere spilletid. I Kill Bill: Vol. 2 tøyer Quentin Tarantino strikken, og strikken sliter med alle dialogscenene som føles overflødige.
