En japansk kvinne som er dypt deprimert leter etter en skatt, det vil si en pengekoffert som ble gjemt bort i filmen Fargo. Hun tar turen over til USA for å finne denne pengekofferten.
Kumiko, the Treasure Hunter er en langsom film med en strålende Rinko Kikuchi i hovedrollen som den psykisk syke kvinnen som tror at pengekofferten som ble begravet i filmen Fargo virkelig eksisterer. Denne kvinnen er helt ute å kjøre, hun har ingen venner, hun fungerer ikke i hverdagen og nå legger hun ut på en lengre reise uten å ha med seg reisepenger som kan hjelpe henne fra A til B.
Filmen brenner sakte, og mye av ansvaret ligger på skuldrene til Rinko Kikuchi. Hun leverer som vanlig varene, men selv om jeg liker trege filmer, ble Kumiko, the Treasure Hunter en litt langtekkelig opplevelse der jeg ikke følte mye for protagonisten.
Filmen ga meg lite når det gjaldt protagonisten, og jeg ønsket jeg kunne knytte nærmere bånd til denne karakteren, men dette er en karakter som er dypt deprimert og dermed svært innesluttet. Da blir det vanskelig å bry seg om henne, hun blir og forblir et mysterium til rulleteksten dukker opp. Hvem er denne Kumiko?
Kumiko, the Treasure Hunter føltes også lang ut, underveis følte jeg at filmen nesten hadde vart i 3 timer uten å nærme seg slutten. Det er for meg aldri et kvalitetstegn, det betyr at jeg ikke er engasjert i historien. Og når jeg ser tilbake på filmen, er filmen rett og slett veldig treg med ikke så mye innhold.
