Geirr sliter med ekteskapet etter at han havnet i rullestol, og en støttegruppe kommer på besøk for å muntre Geirr opp. Men da har de kommet til feil hus!
Jeg har lagt merke til at norske filmer blir skrytt opp i skyene av veldig mange norske anmeldere, så mye at jeg lurer på om anmelderne er kjøpt og betalt, eller om de ikke har baller. For det er ikke mange oppturer norske filmer har gitt meg, for å si det mildt.
Kunsten å tenke negativt forsøker seg på mørk komedie, men det fungerer ikke. Filmen har et elendig manus, og når det er såpass mye dødtid i en film som varer i ca. 73 minutter før rulleteksten dukker opp, da sier det sitt om hva slags problemer filmen har. Den sorte humoren er langt i fra mørk nok, og for folk som er glad i den sjangeren, noe som undertegnede er, så rister man bare på hodet av den såkalte sorte humoren her. Det er altfor mildt, og gnisten mangler.
Dialogen sitter ikke, og det blir irriterende med Geirr som er kledd som om han er en gammel Vietnam-veteran. Det topper seg med russisk rulett fra filmen The Deer Hunter. Rollefigurene i filmen har jeg blandede følelser for. Det er noen interessante her, men igjen, det hjelper ikke en dritt når du har et elendig manus som egentlig ikke har en historie å fortelle. Skuespillerne gjør en grei jobb, og selvsagt er det Fridtjov Såheim som spiller Geirr, som er godgutten her.
Oppvaskmøte burde denne filmen blitt kalt, for det er det handlingen går ut på, men det er ikke moro i det hele tatt med disse rollefigurene der handlingen foregår inne i et lite hus.
