Tid for kimchi!
Jeg har alltid ønsket å emigrere til et annet land med god matkultur. Sør-Korea eller Kina hadde vært noe, for maten her i Norge og resten av Skandinavia er elendig. Det er flaut å gå i norske matvarebutikker. Det lukter monopol lang vei, og vareutvalget er elendig og dyrt! Å betale så mye for drittmaten vi kjøper her til lands er ran på høylys dag. Nordmenn har aldri hatt matkultur når en ser på spesielt Sør-Korea, som har verdenes beste og mest sunne kjøkken minus alkoholen.
Den første filmen var jeg ikke overbegeistret for, det ble for mye tulleball. Le Grand Chef 2: Kimchi Battle trodde jeg skulle by på en forferdelig filmopplevelse, men faktisk fungerer historien med de to søsknene på en tilfredsstillende måte. Her er det ikke mye karakterdybde, men dette er en film som fokuserer mest på kimchi og alle måtene man kan lage denne retten på.
Selvsagt er det nok melodrama her. En av de kortere historiene i filmen med en sønn som gjemmer seg for lovens lange arm er elendig historiefortelling. Det er dessverre typisk for Sør-Korea, må bare ha med en historie som seerne normalt sett ikke bryr seg om. Strykere jobber hardt når de mest emosjonelle scenene blir vist på skjermen, alt er så tydelig, her skal man føle. Føl din jævel, føl! En ting jeg har lagt merke til de siste årene er at sørkoreanerne ikke lenger klarer å levere den filmmusikken de var kjent for tidlig på 2000-tallet. Låtene er ikke dårlige, de er bare anonyme, dette hører man hele tiden, det er ikke noe særpreg over det lenger.
Le Grand Chef 2: Kimchi Battle er en lett film som garantert vil få deg sulten. Jeg har alltid hatt lyst til å lage kimchi, nå skal jeg gjøre det, fristelsen blir for stor. Hadde jeg nå bare bodd i et annet land enn dette nisselandet her, hadde verden nok vært en bedre plass for undertegnede.
