To kokker kjemper om heder og ære, og vinneren får en kniv med en spesiell historie.
Jeg har brent meg lenge nå når det kommer til sørkoreansk film. Året 2007 var en katastrofe i Sør-Korea, og inntjeningen var elendig. Etter det jeg har fått med meg så kunne man telle på en hånd hvor mange filmer som gikk i pluss i Sør-Korea dette året, og dette gjaldt kun sørkoreanske filmer. Filmindustrien i Sør-Korea sliter som pokker, for folk har nå fått nok av at det pumpes ut filmer etter filmer uten en egen identitet. Sjangerblandingen som gjorde sørkoreanske filmer så spesielle fungerer ikke lenger. Tar du de dårlige amerikanske nyinnspillingene, så har du dagens kvalitet over sørkoreanske filmer. Det hele begynte i 2006 da filmindustrien i Sør-Korea vannet ut gangstersjangeren, og nå har de pokker meg vannet ut alle sjangere. Heldigvis er det noen spennende og gode regissører i Sør-Korea som garantert vil vekke til live igjen filmindustrien i dette landet, men hva hjelper det når en haug med talentløse manusforfattere og regissører skal herme hele tiden og igjen kjøre populære sjangere ned i sumpa igjen. Le Grand Chef havnet på en 4. plass blant de sørkoreanske filmene som gjorde det best på kino. Filmene som havnet før Le Grand Chef på listen var: D-War, May 18 og Voice of a Murderer. Den beste av disse filmene var May 18, men den hadde også sine mangler.
Le Grand Chef er en helt ok film. God mat er i fokus her, og du har en uskyldig og snill kokk, og en ond kokk som gjør alt for å sitte på tronen. Så da har du kampen mellom det gode og det onde.
Sjanger er komedie, men litt drama og vold får vi selvsagt servert. Første timen er lystig, men så begynner alvoret og de snille blir banket opp da den slemme kokken vil ha litt ved som de snille har funnet. Og etter det så blir det drama fra fortiden om mesterkokken som kappet av sin egen hånd for han ville ikke lage en deilig suppe for japanerne. Og da ble jeg sittende å spørre meg selv, hvorfor må man alltid blande drama inn i en film som holder en lett og lystig tone den første timen? Uten dramadelen hadde dette vært en flott film.
Jeg ville også ha to kokker som var normale og snille, for jeg er lei av at motparten alltid skal være en dårligere person, og i dette tilfellet, en dårligere kokk enn den snille. La to gode kokker lage god mat og ha det hyggelig i konkurransen, for det hele blir så klisjépreget at jeg får lyst til å spy når det alltid skal være en skurk med.
Le Grand Chef mister fokus, og det blir for mange småhistorier som igjen gjør at de sentrale rollefigurene mangler dybde. Det er typisk i sørkoreanske filmer at en del filmer tar vann over hodet og drukner. Men selv om Le Grand Chef ikke bringer noe nytt til sjangeren, så klarer den så vidt å holde hodet over vannet. Men det er så vidt.
