Kung fu og biljard. En dødelig kombinasjon.
Jeg elsker Stephen Chow, han er klart den morsomste filmkomikeren vi har. Men ser man på alle filmene han har medvirket i, er det mye dårlig han har medvirket i. Legend of the Dragon er nok en film som er kun basert på det kinesiske markedet. Humoren er innelukket og lokal, for oss som ikke er kinesere er det ikke mye morsomt å finne i denne filmen. Biljarden er ok på slutten når Stephen Chow møter selveste legenden Jimmy White. Før det blir det humor som for det meste bommer.
Stephen Chow spiller nesten alltid den samme rollefiguren. Evneveik og dum, han er en mester i denne type roller. Men når humoren ikke fungerer, blir det bare slitsomt og masete. Kineserne finner det sikkert morsomt, vi andre rister bare på hodet over den dårlige humoren kineserne må ha, i hvert fall på 90-tallet.
Det er litt artig å se hvordan Stephen Chow har utviklet seg som komiker. Han spiller på mye av det samme hele tiden. Det som fikk ham til topps var gode manus, og ikke minst når han selv bestemte seg for å regissere filmene selv. Når man ser filmer som Legend of the Dragon, merker man at prikken over i-en er helt borte. Noe kan man skimte langt i horisonten, men det tok tid før gjennombruddet kom. Og når det kom, erobret Stephen Chow verden.
