To ensomme sjeler.
Emma Stone har ikke overbevist meg som skuespiller, nå trekker jeg tilbake det meste jeg har skrevet om henne. Hun er knallgod i Paper Man der hun viser en sårbar side som jeg ikke har sett tidligere. Jeff Daniels er alltid solid, jeg har alltid likt ham, han er så naturlig og varm. Lisa Kudrow er ikke god nok, det blir alltid en nedtur når hun dukker opp på skjermen. Hun er alltid så nebbete, og spiller hele tiden på samme slitte strenger.
Atmosfæren er lett og lystig, men underveis blir ting mørkere, men ikke så mørkt. Her finnes det alltid håp, og man håper det ordner seg for disse to personene som er litt ute å kjøre. Like barn leker best, er et ordtak som stemmer i denne sammenheng.
Jeg har alltid likt filmer utenfor Hollywood-maskineriet, såkalte uavhengige filmer. Atmosfæren pleier å være mer avslappet selv om rollefigurene sliter. Humoren er snill, og det er atferden til rollefigurene som er det morsomme og sjarmerende. Paper Man har alle ingrediensene jeg ønsker meg av denne type filmer.
En velspilt og ganske rørende film om to mennesker som har gått seg vill i livet. Det finnes enkle mennesker i verden, og det finnes de som er voksne og som ser verdien i andre ting enn i rusmidler og annen dumskap. Jeg vet hva jeg foretrekker, og det er ikke enkle mennesker.
