Scarface (1983)

I always tell the truth. Even when I lie.

Kriminelle Tony Montana tar turen over fra Cuba til USA der han selvsagt er ute etter makt og penger, men han leker med farlige personer.

Det mange ikke vet er at Scarface (1983), er basert på filmen med samme navn, Scarface, som kom ut i 1932, så denne versjonen er en nyinnspilling.

Den originale filmen har jeg aldri sett. Første gang jeg så Brian De Palmas Scarface, var inntrykket at filmen var litt oppskrytt. Jeg ga Scarface en sjanse til, og det angrer jeg ikke på. Noen filmer må sees noen ganger før de sitter. Det var tilfellet med Scarface for min egen del.

Al Pacino leverer kanskje sin beste rolletolkning noensinne som Tony Montana. Han leverer en av de mest intense rolletolkninger jeg har sett på et lerret, og det var godt å se Al Pacino i storform etter å ha sett hans nyeste filmer dette tiåret. Mener da selvsagt fra år 2000. Det er ikke til å legge skjul på at Al Pacino har mistet gnisten. Sammen med Robert De Niro burde han legge skuespillerkarrièren på hylla. De to skal ha tjent nok penger til pensjonisttilværelsen. Når gnisten er vekk og de ikke behøver å bevise mer, da skjønner jeg ikke hvorfor de vil ødelegge mye av sitt gode rykte med filmene de har medvirket i de siste årene. En ting som har irritert meg litt når det gjelder Al Pacino er at han nesten alltid spiller på samme register i gangsterfilmer. Da regner jeg ikke med The Godfather og Scarface. Men det blir for mye av det samme. Her er han helt konge. Han er så stor i Scarface at jeg nesten ikke har ord. Aggressivitet er stikkordet, og du ser mannen lever her. De øynene, det kroppsspråket, se og lær sier jeg bare.

Selv om Tony Montana er en uspiselig fyr kan man ikke annet enn å heie på ham. Mannen er ikke redd for å dø, og hans tankegang er alt eller ingenting. Det er ingen mellomting, og det er dette som gjør Tony Montana til en fantastisk rollefigur. Det han vil ha, det tar han uten å spørre.

Scarface blir så å si aldri kjedelig, men det er alltid ett men. Kjærlighetshistorien mellom Tony Montana og Elvira Hancock fungerer ikke. Forholdet føles påtvunget. Hva i all verden er det disse to personene ser i hverandre? Det er greit at Elvira Hancock er en lykkejeger og et dopvrak, men som Tony Montana selv sier lever han med en person som er i koma. Gnisten mellom dem er aldri der. Hva er det Tony Montana vil med henne? Nærmeste forklaring jeg kan komme på er at hun er et trofé. Tony Montana vil erobre verden, og Elvira er beviset på at han kan få alt han har lyst på. Brian De Palma gjorde en stor tabbe som dreper tempoet i filmen. Det er når Tony Montana og Elvira Hancock begynner å krangle på en restaurant. Denne scenen varer altfor lenge og ødelegger en nesten feilfri film.

Nesten alle skuespillerne i Scarface leverer strålende rolletolkinger. Det er ett unntak, og hun heter Mary Elizabeth Mastrantonio. Hun spiller søsteren til Tony Montana. Hennes aksent er helt forferdelig. Man hører at hun i noen scener glemmer seg, og blandingen av cuba-amerikansk blir til flytende amerikansk. Hun er ikke en dårlig skuespiller, men i Scarface er hun bare irriterende og i feil film. Hun klarte ikke å tolke rollefiguren hun spilte. Det beste hadde vært å erstattet henne med en annen skuespiller. Jævlig hårfrisyre hadde hun også.

Jeg må rose Brian De Palma for filmmusikken. Den er knallbra. Måten han bruker musikken på når det begynner å koke over for Tony Montana er strålende. Visuelt sett ser Scarface strålende ut. Her er det nok av farger og flotte omgivelser som får deg i skikkelig Miami-stemning.

Scarface er nesten en perfekt film, men Brian De Palma gjorde noen feilsteg med en kjærlighetshistorie og en skuespiller som ikke fungerte. Tar man vekk disse to elementene er Scarface en knakende god film som oser aggressivitet. Aggressivitet er mellomnavnet til Tony Montana.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.