Never Say Never Again (1983)

You’re quite a man, Mr. James Bond, but I am a superior woman. Guess where you get the first one?

Sean Connery var ikke helt ferdig som James Bond. Han sluttet ikke på topp som den hemmelige agenten, og han rettet det ikke opp igjen med Never Say Never Again, som er en nyinnspilling av Thunderball fra 1965. Dette er en elendig og langtekkelig film blottet for sjarm og gode karakterer. Filmen føltes mer ut som en parodifilm enn en ekte James Bond-film. Eneste morsomme var Fatima Blush, hun er mer komisk enn skremmende, og hun stjeler de fleste scenene hun er med i.

Sean Connery var for gammel til til å spille James Bond igjen, samme som Roger Moore skulle gitt seg som James Bond når han rundet 50 år. Sean Connery så litt sliten ut her, glimtet var vekk, men det er kanskje ikke så rart med tanke på den elende historien og de tamme og høyst forglemmelige rollefigurene.

Never Say Never Again regnes ikke som en offisiell James Bond-film. Filmmusikken er grusom, og det skjer nesten ingenting av interesse her. Veldig få actionscener, veldig mye prat, det er alt. Og dialogen lukter det råtten fisk av. Skurkene kunne ikke bli mer karikaturer fra Austin Powers-filmene. Det føltes ikke ut som om filmen var laget i 1983, heller starten av 70-tallet. Alt er så gammeldags, og effektene er heller ikke gode nok når en ser hva som skjedde når Roger Moore overtok stafettpinnen etter Sean Connery.

Never Say Never Again stinker, og det er med god grunn at jeg hadde glemt hele filmen hadde det ikke vært for Silver. Faen ta deg, jeg trodde jeg var ferdig med James Bond, helt til du påminte meg på at det var en film igjen jeg hadde helt glemt.