Shame (2011)

We’re not bad people. We just come from a bad place.

Språk og lyd: Engelsk – DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
Bilde: 16:9 Widescreen (2.35:1)

Brandon Sullivan er sexavhengig, og han forsøker å skjule det. Han slipper ingen innpå seg, og når hans søster sukker opp uventet, forstyrrer hun hans hverdag. Hun trenger hjelp og støtte, men Brandon Sullivan har nok med seg selv og sin sexavhengighet.

Regissør Steve McQueen, ja, jeg vet, det er ikke The King of Cool vi snakker om her, begeistret de fleste med sin debutfilm, Hunger. Med Shame tar han opp et tabubelagt tema, sexavhengighet. Shame er en mørk film, et lys i tunnelen ser man ikke snurten av. Her får man ikke terapitimer der Brandon Sullivan åpner seg opp. Han forteller ingen hva han føler, hvorfor han må gjøre det han gjør. Han er en ulykkelig person som trenger hjelp, men han skammer seg, slik virket det på meg. Og når hans søster kommer på besøk, forstyrrer hun hans rutiner, og det takler han svært dårlig. Hun påminner ham kanskje om fortiden også, noe skjedde der som vi aldri blir fortalt.

Shame er selvsagt ikke en film for massene. Kvinnene vil sikkert sikle etter kukken til Michael Fassbender, den ser vi noen ganger, til glede for damene. Selv Carey Mulligan tar av seg alle klærne, et modig valg med tanke på at hennes karriere hele tiden har pekt en vei, nemlig oppover. Shame er filmen til Michael Fassbender, det går nesten ikke an å spille bedre enn det han gjør her. For en fantastisk skuespiller!

Dette er en langsom film som er litt treg den første halvdelen. Sangnummeret med Sissy Sullivan ble for lang, jeg fikk ingenting ut av denne scenen, kanskje jeg vil få noe ut av den neste gang jeg ser filmen igjen. Mot slutten av filmen får vi flere gode scener. Den første som imponerer er sannhetens time med søskenparet. Ordene som kommer ut av munnen til Brandon Sullivan er ikke nådige, en fantastisk velspilt scene der Michael Fassbender og Carey Mulligan viser hva som bor i dem. Så tar det helt av når Brandon Sullivan blir virkelig selvdestruktiv og kåt. Hans utseende og stil minte meg hele tiden om Patrick Bateman fra American Psycho, bare at Patrick Bateman plutselig var sexavhengig og ikke en gal drapsmann. Det ser ut som om Michael Fassbender eldes 20 år mot slutten av filmen, mannen ser helt gal og vill ut, Patrick Bateman har en ukjent bror! Det eneste jeg ikke likte med slutten var en emosjonell scene med feil valg av musikk. Pianomusikken passet ikke inn i det hele tatt, den ødela kanskje den viktigste scenen i filmen.

Shame er en velregissert film som kunne minne meg om selvdestruksjonen i Requiem for a Dream. Ingen kan misunne livet til Brandon Sullivan. Han er emosjonelt ødelagt, han vil aldri kunne starte en familie, mannen er fanget i et personlig helvete. Det er mer akseptabelt å være avhengig av narkotiske stoffer og alkohol, enn å være sexavhengig. Alle tre tingene ødelegger mennesker, men i det minste kan de to førstnevnte kanskje få hjelp og kanskje starte en familie, det er mye verre med Brandon Sullivan.

For de som liker filmer med mening og menneskelighet, er Shame en film man må få med seg. Den er treg, den heller mot kunstsjangeren med lange scener med lite dialog, men det er nettopp det som gjør filmen så bra. Her kreves det mye fra skuespillerne, og Michael Fassbender står stødig som et fjell. Selv Carey Mulligan er ikke like sjarmerende som vanlig, hun er ganske ekkel og lite søt. Men en god skuespiller er hun. Det eneste jeg ble skuffet over var at jeg ikke helt skjønte hva slags problemer Sissy Sullivan hadde. De kom fra en vond plass, sier hun i filmen. Ble de missbrukt? Jeg ville lære Sissy Sullivan bedre å kjenne, men det fikk vi ikke lov til, noe som irriterte meg da halve filmen handler om søskenparet. Jeg følte en seksuell spenning mellom dem. Er det her spesielt ordet skam lå?

Bilde 8/10: Dette er ikke en sprudlende film med skarpe bilder og vakre farger som velter ut av skjermen. Du kan ikke forvente Transformers-kvalitet med en dramafilm. De fleste scenene finner sted innendørs med lite lys. Bildet blir da selvsagt litt daft og mykt, skarpheten mangler, men det er slik filmen skal se ut, det er ikke noe feil her. Det ser man når det er dagslys, at det er slik filmen skal se ut. Så utgivelsen kan ikke bli bedre i mine øyne.

Lyd 8/10: Lyden er klar og tydelig, selv sidehøyttalerne må jobbe litt når filmmusikken fyller rommet.

Ekstramateriell 0/10: Ingen.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

Scroll to Top