Gjengliv.
Sin nombre er en film som går rett i strupen på seeren. Den er kald og rå, gjenglivet er ikke mye å trakte etter, men for mange er dette det siste sikkerhetsnettet i livet de har. Sin nombre er en kort film som gjerne kunne ha vært lengre. Regien er stram, skuespillerne er gode og filmen er spennende, selv om det lukter død og fordervelse hele veien og slutten overrasket ikke.
Man får litt sympati for gutten som bryter opp med gjengen sin. Han gjør et valg han ikke kan gå tilbake på. Men selv om han fortjener en tur til helvete, gjør han også noe for å veie opp for noe av det han har gjort i livet. Men vi får aldri noe bakgrunnshistorie, han forblir mystisk til siste sekund.
En spennende film der det meste klaffer fra regi, til skuespillere, filmmusikk og vakre scener. Der jeg savnet råskapen i City of God, finner man den i Sin nombre. Dette er en like god film som City of God, men jeg tror City of God utfyller mer kravene til massene. Der City of God er glattpolert, er Sin nombre skitten og mer brutal uten glimt i øyet.
