En lettere tilbakestående mann havner i trøbbel når utleieren av leiligheten dør i hans leilighet. Siden mannen ikke er så smart, så finner han ut at han skal forsøke å få det til å se ut som om utleieren begikk selvmord. Men det er ikke alle som biter på agnet. Samtidig følger vi noen andre leieboere som har stagnert og delvis gitt opp livet.
For det første så vil jeg ikke anbefale noen å se Small Apartments mens du spiser middag. Protagonisten er feit, går rundt i grønne tresko, han er skallet og bruker parykker og prikken over i-en er at han også kun går rundt i underbuksa. Nesten alle karakterene i filmen er ekle og ubehagelig personer man ikke vil ha innpå seg. Jeg får lyst til å kaste opp middagen min bare jeg tenker på dem. Æsj!
Underveis så falt jeg for tonen og spesielt scenen der protagonisten forsøker å få det til å se ut at utleieren begikk selvmord. Hele denne scenen er morsom og kreativ. Her går absolutt alt galt, for protagonisten er bare så tjukk i hodet.
Når det gjenstår rundt 25 minutter så blir det slutt på moroa og alvoret starter med tyngre drama som egentlig ikke helt passer inn. Det skjer mye rundt karakterene vi blir så vidt kjent med, og jeg skjønte ikke så mye av poenget med å satse på så mye drama og livsfilosofi. Men faktisk så følte jeg meg litt trist på noen av karakterenes vegne, det forventet jeg ikke av så enkle og karikerte karakterer. Men denne forvandlingen kom ut av intet, for det er ingenting i filmen som hinter til den mørkere avslutningen.
Small Apartments er ikke en film for alle. Den har mange kjente ansikter, de fleste får begrenset med skjermtid. Men liker du litt sære og sjarmerende filmer med en tilbakestående protagonist og ekle naboer, så er Small Apartments verdt en titt da den er ganske så spesiell. Men ikke forvent å like noen av de skitne karakterene, det kan du bare glemme!
