You’re looking at me like, like… I just asked you the fucking square root of something.
Smokin’ Aces har en rekke gode skuespillere, og kunne ha vært en riktig god film hvis regissør Joe Carnahan hadde bestemt seg for hvilken film han ville lage. Filmen blander en hel haug med sjangere uten hell, og det skader filmen. Det første som slo meg etter 30 minutter var at regissøren forsøkte å følge i Guy Ricthies fotspor, for det er mange likheter her. Etter hvert blir filmen veldig ujevn, og faktisk kjedelig til tider. Den sjokkerende slutten fungerer ikke, for man skjønner raskt hva som foregår her. Det vil si nesten alt. En liten overraskelse fikk jeg, men den ble rett og slett for dum.
Slutten er som sagt skuffende. Noe av det verste jeg vet om, er filmer som prøver å være smartere enn de egentlig er. Det er tilfellet med Smokin’ Aces. Filmen har en del andre problemer også. Det er rett og slett for mange rollefigurer. Igjen skader dette filmen, for vi blir aldri godt nok kjent med rollefigurene. Da fungerer ikke den dramatiske delen med Donald Carruthers og Richard Messner. Denne delen får ganske mye tid, og det fungerer rett og slett ikke da man som seer ikke har blitt kjent med dem i det hele tatt. Til sist har ikke filmen god dialog. Skal man forsøke å følge litt i Guy Ritchie sine fotspor, må man passe på å ha god og morsom dialog som fungerer.
Det Smokin’ Aces skal ha pluss for, er at den har et rimelig godt soundtrack og actionscener. Filmen har også interessante leiemordere med unntak av de to kvinnelige. Alicia Keys som Georgia Sykes gjør en ok rolletolkning, men hennes venninne er for jævlig å høre på i lengden. Og hva pokker var poenget med Karate Kid kloningen? Han var helt feilplassert, og det føltes ut som om han var en rollefigur fra en Rob Zombie film, The Devil’s Rejects.
Smokin’ Aces skuffet. For mye sjangerblanding som ikke fungerer, og for dårlig karakterdybde. Filmen burde også ha vært trimmet ned med rundt 15-20 minutter.
