Soo finner endelig sin forsvunne bror, men før de får utvekslet et ord blir broren skutt ned og drept. Soo sin bror var politimann, og Soo utgir seg får å være sin avdøde bror. Han gjør alt for å finne ut hvem som drepte hans bror. Når han finner dem, vil de lide.
Nå har det ikke kommet så mange gangsterfilmer fra Sør-Korea i 2007. Og takk og pris for det. For i 2006 kom det så mange som var elendige, at det ødela mye av markedet og sjangeren. Når det gjelder Soo, kan jeg ta det dårlige først. Filmen har en elendig historie som er bare et skalkeskjul for all volden som venter. Soo er en mørk film, og den oser ikke akkurat energi.
Energien mangler også hos rollefigurene, men det er tydeligvis slik regissøren ville ha det. Så kommer vi til det positive. Som kjent bruker gangstere i Sør-Korea kniver og balltre. Sjelden har jeg sett så råe og brutale knivkamper som i denne filmen. Det gjør vondt å se på der kniver blir stukket inn i alle kroppsdeler og blodet flyter.
Soo er en rå og brutal film når den først setter i gang. Men Soo har for lang spilletid, og den burde ha vært trimmet ned med 20 minutter. Rollefigurene i filmen får man ikke noe følelser for. Nesten alle er råtne epler. Men igjen tror jeg at regissøren ikke ville at vi skulle føle noe for rollefigurene, for det er volden som er det sentrale i Soo.
Som voldsfilm fungerer Soo meget bra, men ventetiden til neste voldscene er ikke bra i det hele tatt. Da sliter filmen.
