Vi følger en familie som lever i en liten fjellandsby.
Suzaku er en interessant film. Karakterene sier ikke mye, bildene og atmosfæren og ansiktsuttrykkene sier det meste om det som foregår.
Som seer følte jeg meg som en flue på veggen. Familien vi følger er en helt vanlig familie som har vanlige problemer som de fleste av oss har. På samme tidspunkt er det nok mer vanskelig å leve på den måten de gjør her. Jeg ble sliten av å se de lange turene som noen av karakterene tar for å komme seg på jobb og skole. Spesielt jenta som normalt sett får sitte på med hennes fetter, det må jo være helt forferdelig å reise på denne måten.
I starten av filmen er tonen og atmosfæren lett og varm. Årene går og Suzaku blir mørkere og mer alvorlig.
En karakter som jeg fant ekkel og skremmende var moren til jenta i familien. Hun kunne minne meg om en Terminator uten følelser. Det eneste hun gjør er å stirre, noen ganger smiler hun og hun blunker ofte med øynene. For en skremmende kvinne!
Hvis du liker stille og rolige filmer der man finner karakterer som ikke prater hele tiden og du liker at bildene som vi ser forteller historien, så er Suzaku absolutt verdt å se. Den blir tregere i den siste halvtimen etter at det skjer en større hendelse. Så den blir tregere og ikke like interessant som det den var i den første timen.
