His soul is still dancing.
The Bad Lieutenant: Port of Call – New Orleans er ikke direkte en nyinnspilling. Man kjenner igjen enkelte scener fra originalen som er ganske like, men det er ikke mange scener. Nicolas Cage er mer morsom og vittig enn Harvey Keitel, noe som var forventet. Nicolas Cage leverer en av sine beste rolletolkninger dette tiåret. Selv om han har blitt en dust med hår som lever sitt eget liv, pleier han å levere når han har en god og respektert regissør som krever noe av Nicolas Cage. Jeg er ikke så kjent med Werner Herzog, jeg har kun sett Grizzly Man og Rescue Dawn. Resue Dawn falt i smak, det gjorde ikke Grizzly Man. Å lage en dokumenter om en psykisk syk mann falt aldri i smak. Det er noe man ikke spøker med, spesielt i virkeligheten.
The Bad Lieutenant: Port of Call – New Orleans kommer nok aldri til å bli en stor suksess. Formelen er ikke politisk korrekt med en korrupt politimann og kjeltringer. Det blir ikke fokusert på så mange gode mennesker. De få som virker som skikkelige mennesker får nesten ikke noe skjermtid. Her er fokuset på rusmidler, gambling, gangstere og verdens verste politimann. Men jeg fikk aldri den samme følelsen jeg fikk når jeg så Harvey Keitel i Bad Lieutenant. Originalen er mer mørk, skitten og dyster. Her lykkes ikke Werner Herzog, kanskje det ikke var meningen? Det er noen morsomme scener i The Bad Lieutenant: Port of Call – New Orleans, spesielt med de to eldre kvinnene som er noen skikkelige hurper. Det er herlig å se Terence McDonagh sette hurpene på plass!
Den første halvdelen er ganske daff, før det begynner å ta av og humoren kommer inn i bildet. Da blir det mer moro, og Nicolas Cage viser at han fremdeles kan hvis han gidder. Problemet med filmen er at man som seer aldri bryr seg om rollefigurene. De er dumme, kalde drittsekker. Savnet etter å bry seg merket jeg. Men det var en morsom reise så lenge det varte. Kommer jeg til å se filmen igjen? Nei, det er tvilsomt.
