Mobbing.
Mobbing er et alvorlig tema, og The Blue Bird tar opp dette temaet på en god og alvorlig måte. Vi ser aldri mobbingen av en elev som prøvde å ta selvmord, men som ikke lyktes med forsøket. Klassen mener de har kommet over den vonde opplevelsen, men når de får en vikarlærer som stammer, dukker de vonde minnene opp igjen. Vikarlæreren mener at klassen fremdeles ikke helt har forstått alvoret. Vikarlæreren er en sindig kar, og han har sine metoder. Det vil klassen få erfare.
The Blue Bird er en voksen film som klarte bragden å ta meg tilbake til barndommen. Mens filmen tuslet av gårde i et rolig tempo, satt jeg å grublet over hvordan jeg var mot andre på min egen alder. Konklusjonen var at jeg var ikke så aller verst, men det var nok noen personer jeg var ganske ekle mot, og det er bare å beklage, for etter å ha sett The Blue Bird følte jeg meg som en drittsekk. Ikke som voksen, men som ung og dum. Mobbing er en uting som må slåes hardt ned på!
Hiroshi Abe er en fleksibel skuespiller. Han kan spille alle roller, og han takler det meste jeg har sett ham i. Han leverer nok en solid rolletolking som en stammende lærer som ikke har mye å si, men det han sier veier tungt. Kanata Hongô som jeg stiftet bekjentskap med i spillefilmen av The Prince of Tennis, er en skuespiller som fremdeles har mye å lære. Han er god i scener der han ikke har så mye å si, men når tårer skal flomme og snørr skal renne, så overbeviser han ikke. Han har mye i seg, og det er betryggende at han kun var 18 år gammel når filmen ble spilt inn. Han kan ha en fin fremtid foran seg.
The Blue Bird er en rørende og ganske enkel film om mobbing og etterdønninger.
