We make sacred pact. I promise teach karate to you, you promise learn. I say, you do, no questions.
The Karate Kid ble en stor suksess når den kom ut i 1984. Dette var høydepunktet i karrieren til Ralph Macchio. Han ble med i to oppfølgere. Ralph Macchio er ikke verdens beste skuespiller, og han har heller ikke noe særlig utstråling.
Den første timen i The Karate Kid er Daniel Larusso en kvalm og oppblåst snørrvalp. Jeg sitter og heier på bøllene, og da har vel filmen bommet litt? Det skal jo være David mot Goliat, og da skal man ikke heie på Goliat. Etter den første timen når Daniel Larusso har begynt med treningen til Kesuke Miyagi, blir han totalt forvandlet som menneske. Han blir rolig og ydmyk kontra det han var i starten. Dermed blir man sittende å heie på Daniel Larusso på slutten.
Det som trekker ned er akkurat slutten. Gutten kan ikke slåss for fem øre, og hans usikkerhet ødelegger veldig mye. Han er elendig i karate, og kampscenene i turneringen er en stor vits. Men nå er hovedhistorien i The Karate Kid forholdet mellom elev og lærer. Og der fungerer The Karate Kid godt.
