One, two, Freddy’s coming for you. / Three, four, better lock your door. / Five, six, grab your crucifix. / Seven, eight, better stay awake. / Nine, ten, never sleep again.
A Nightmare on Elm Street er en kultklassiker i denne sjangeren. Etter suksessen med den første filmen kom det totalt 7 filmer i denne serien, og en Freddy vs. Jason film. Freddy Krueger har alltid vært min favorittkarakter i grøssersjangeren. Jeg husker sent på 80-tallet hvor stort det var når en ny film kom i denne serien, og merkelig nok var min favorittfilm A Nightmare on Elm Street Part 2: Freddy’s Revenge, etterfulgt av A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors. A Nightmare on Elm Street, A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors og New Nightmare er de beste i serien, men jeg har alltid følt at A Nightmare on Elm Street Part 2: Freddy’s Revenge har fått litt hard medfart. Det var A Nightmare on Elm Street Part 2: Freddy’s Revenge jeg først så i min barndom, og etter den filmen ble Freddy Krueger min store favoritt.
A Nightmare on Elm Street er en lavbudsjettfilm, og det spilles mye på atmosfæren her. Atmosfæren er der, men Wes Craven sliter litt med tempoet etter halvspilt film, og spenningen blir litt borte. Hele konseptet med at busemannen kan drepe deg i dine drømmer er helt genialt og originalt, og gjør denne serien så spesiell. Men det hadde ikke vært det samme uten rollefiguren Freddy Krueger, som blir spilt fantastisk av Robert Englund. Man kan ikke annet enn å falle for denne gale morderen, selv om det blir litt for mye av det gode senere i serien. I A Nightmare on Elm Street er han ikke morsom i det hele tatt. Det er her han er mest truende. Senere i serien blir det for mye Freddy Krueger, og han blir litt for slitsom og for morsom. Her blir det faktisk litt for lite Freddy Krueger, og jeg synes Wes Craven kunne ha gitt ham litt mer skjermtid. Ikke mye mer, bare litt.
A Nightmare on Elm Street holder seg like godt den dag i dag. Det gjør vondt å se på mange av dagens skrekkfilmer som aldri gir noe nytt, eller så kommer det bare dårlige nyinnspillinger. A Nightmare on Elm Street har sine svakheter med tempoet, men samtidig er det en del geniale og skremmende scener her som man ikke opplever særlig lenger i dagens filmer.
Skuespillerne gjør en god jobb. Robert Englund er helt fantastisk som Freddy Krueger. De få drapene vi ser er gode, og det er spesielt det første drapet som bemerker seg. Det er brutalt, men akk så genialt, og jeg får gåsehud hver eneste gang. Det er litt irriterende når Nancy Thompson er på søvnklinikken, og man ikke ser hva hun drømmer. Plutselig drar hun frem hatten til Freddy Krueger. Da føler jeg meg alltid like snytt hver eneste gang, selv om jeg har sett filmen så mange ganger tidligere. Hvorfor kunne man ikke se hva hun drømte og opplevde? Det samme kan sies om Glen Lantzs skjebne. Hva drømte fyren? Jeg har alltid lurt på hvorfor ikke Wes Craven kunne vise disse to drømmescenene. Kanskje det hadde noe med budsjettet å gjøre, eller kanskje han var tom for ideer? Irriterende er det uansett, hver eneste gang.
A Nightmare on Elm Street og Freddy Krueger vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Den første filmen har stemningen, og introduksjonen av Freddy Krueger var et genistrek av Wes Craven. Man ser så lite til denne mystiske og skremmende karen i den første filmen, og jeg ville se mer hele tiden når jeg var yngre. Hvem er denne Freddy Krueger? Jeg vil fremdeles se mer av ham i voksen alder,. Det ønsket kommer aldri til å bli oppfylt. Jeg må også gi ros til filmmusikken som er veldig bra, noe av det bedre jeg har hørt i denne sjangeren.
Det var A Nightmare on Elm Street som ga liv til filmstudioet New Line Cinema. A Nightmare on Elm Street ble deres første kommersielle suksess. Uten A Nightmare on Elm Street hadde det ikke blitt noe av The Lord of the Rings-trilogien fra New Line Cinema. Litt å tenke på.
Ikke en perfekt film, men pokker så mye bedre enn de fleste filmene som kommer ut om dagen i grøssersjangeren.
