Sytekoppen.
Jeg hater monarki, jeg ser på konger, dronninger, prinser og prinsesser som de største snylterne i vårt samfunn. Jeg har null respekt for monarkiet, dette tulleballet hører ikke hjemme i vår tid. Kongefamilien i Norge og andre land er snyltere av verste sort, jeg blir bare kvalm når jeg hører navn som har noe med monarkiet å gjøre. Bomser som reiser rundt i verden og som vinker og hilser, og lever det gode liv på andres bekostning. Og en del mennesker synes de er gode representanter for Norge. Hallo, nå er det på tide å våkne opp! Det finnes bedre og billigere representanter som også kanskje har fortjent jobben og lønnen. Her har vi narkiser og konger som ikke tør å si sine meninger. De burde gå å henge seg, jeg vil ikke savne disse idiotene! Norges største sosialklienter er kongefamilien, merkelig at de ikke eier skam.
Etter det utbruddet sier det seg selv at The King’s Speech ikke er en film for undertegnede. Selvhøytidelige fjotter som oppfører seg barn kan bare dø for min del, dø og så dra til helvete. Men tilbake til filmen før det tipper over for undertegnede. Filmen er velspilt, Colin Firth fikk en fortjent Oscar og Geoffrey Rush er like god. Helena Bonham Carter hører ikke hjemme her, hun ser alltid merkelig ut. Tim Burton må skifte hengelås, for Helena Bonham Carter har havnet i feil film.
The King’s Speech klarer ikke å engasjere, det vil si, jeg måtte holde igjen spytteklyser, for jeg fant ut at det er ikke er særlig lurt av meg å spytte på plasmaskjermen. Faen, jeg hater disse idiotene som burde bli lynsjet. Faens tapere!
King George VI er en liten sytekopp som har et lite problem. Han og hans familie stjeler fra folket, og attpåtil våger han å syte og klage for at han stammer litt. Det er neimen ikke lett å være en mektig tullebukk som har tak over hodet og nok av mat. Så fælt at han stammer. Verden går for faen under for dette lille problemet. Mange andre mennesker har det mye verre, sult og fattigdom, sykdommer som ødelegger livet til en. Men her skal man føle med en kommende konge som stammer? Jævla snørrvalp!
En velspilt film, men selv om jeg likte monarki, mangler The King’s Speech en ting, nemlig empati og engasjement. Jeg klarer ikke føle med stammeren som blir veldig sint. Jeg driter i ham og hans snobbete familie. Jeg forsøkte, men det nyttet ikke. Jeg måtte også kikke på klokka, for etter en time begynte beina mine å vandre og det endte med at jeg satt filmen på pause og øvde litt på pianoet. Til helvete med konger og dronninger, må dere råtne i helvete!
