The Princess Bride (1987)

That’s right. When I was your age, television was called books. And this is a special book. It was the book my father used to read to me when I was sick, and I used to read it to your father. And today I’m gonna read it to you.

The Princess Bride har jeg kun sett en eneste gang i min barndom, og den gjorde ikke stort inntrykk. Jeg husker at jeg leide den pga. en eneste ting, og det var at det var med en stor wrestling stjerne ved navn Andre the Giant. Mannen var svær, og når du var liten og wrestling fan kunne det nesten ikke bli større når en av dine store helter var med i en film. Når jeg nå så The Princess Bride for andre gang som voksen, imponerte filmen meg stort.

The Princess Bride er en veldig enkel barnefilm om kjærlighet, prinsesser og rare skapninger. Hele filmen er enkel, men den er velspilt og har gode rollefigurer som bemerker seg veldig godt. Det er ikke store slagscener her, det er enkle scener som gjør jobben sin. Det er det som gjør The Princess Bride til en vinner. Det blir brukt mye kulisser her, og det får så være at det blir litt bevegelser i kulissene til tider.

Skuespillerne gjør en fantastisk jobb, og jeg må si at jeg ble overrasket over hvor godt Andre the Giant spilte her. Han viser med sin rollefigur mye hjertevarme, og han sjarmerte meg i senk som den store og dumme kjempen. Som vanlig trodde jeg Robert De Niro var med i filmen, men igjen så viste det seg at det var hans kloning, Mandy Patinkin, som spilte den sverdgale spanjolen Inigo Montoya. Mandy Patinkin ligner veldig mye på Robert De Niro til tider at det er skremmende. Spesielt øynene og ansiktsuttrykkene er like.

En fantastisk eventyrfilm som er noe av det beste jeg har sett i denne sjangeren. I min barndom var det Willow og Krull som var mine favorittfilmer i fantasisjangeren. Det er sikkert derfor jeg aldri falt for denne filmen i mine yngre dager da de to filmene hadde mer tempo og var litt tøffere for å si det sånn. Nå gjorde The Princess Bride jobben sin. Bedre sent enn aldri.