Livet går ikke på skinner for Chris Gardner. Han strever med å få endene til å møtes, og når han kommer hjem en dag så har hans kone forlatt ham og tatt med seg ungen. Men han øyner et lite håp da han blir tatt inn som lærling som aksjemegler. Men haken er at han får ikke lønn i denne perioden, og det er kun 1 av 20 som får fast jobb. Han legger all sin sjel får å komme best ut i klassen, men det er ikke lett når han ikke har fem øre og må bo på hospits sammen med sin sønn.
The Pursuit of Happyness er basert på sanne hendelser. Will Smith er en skuespiller som jeg alltid har hatt sansen for. Som en del andre skuespillere har han ikke fått den status som kvalitetsskuespiller som han fortjener. Folk flest vil forbinde Will Smith med komediefilmer og actionfilmer. Men denne mannen takler absolutt alle roller, også seriøse og tyngre roller. Se Ali, og nå The Pursuit of Happyness.
I The Pursuit of Happyness spiller Will Smith en mann som har satset alt på å selge en røntgenmaskin som nesten ingen sykehus vil ha. Dette har medført at han ligger etter med alle regningene. Han blir kastet ut flere ganger, men han står med rak rygg og mister ikke sin stolthet i all motgangen.
Som film så fungerer ikke The Pursuit of Happyness helt optimalt i mine øyne. For som seer blir man oppgitt over all elendigheten Chris Gardner og hans sønn må gjennomgå. Dette er temaet i filmen, men det får da være måte på. Først når det er 10 minutter igjen av filmen8, ser vi endelig at ting begynner å løse seg, men da slutter selvsagt filmen. Vi ser da ikke den store oppturen, og det synes jeg seerne fortjener etter all den elendigheten man har sett. For man blir rett og slett sliten av å se denne elendigheten, da fortjener man å bli med på oppturen i kanskje 10 minutter. Mer ber jeg ikke om.
The Pursuit of Happyness er en film som lykkes med å skape en dyster atmosfære, men det blir altfor mye i lengden. Det burde også vært fokusert på suksessen, og hvordan det gikk videre i livet til Chris Gardner i noen minutter.
