Killian! I’ll be back!
The Running Man var en av mine favorittfilmer når jeg vokste opp. Arnold Schwarzenegger er helt forferdelig når han åpner kjeften sin og forsøker å formidle følelser, men han er Arnold Schwarzenegger, så han er unnskyldt når han dreper skurkene. Men han leverer en av sine aller dårligste rolletolkninger i The Running Man, han er så stiv når han sier dialogen sin. Se bare på åpningsscenen når han ikke vil drepe uskyldige mennesker. Noe av det verste jeg har sett og hørt i hele mitt liv. Han hever røsten sin i mange scener, men det er ikke noe følelser der i det hele tatt, mannen er helt tom i The Running Man.
Dette er en underholdende film med nok av mangler, men den lykkes med det de fleste popcornfilmer misslykkes med om dagen, den underholder. Den er så leken og underholdende at det nesten er umulig å hate filmen.
Skurkene er herlige, hvorfor er det så vanskelig å lage filmer som dette med fargerike og enkle skurker? The Running Man representerer det jeg forbinder med skurker fra 80-tallet, de var så fargerike og hadde personlighet.
The Running Man er en film som hører hjemme i 80-tallet, en film som er vanskelig å overgå da 80-tallet var et så herlig tiår. Det filmstudioene ikke skjønner når de lager nyinnspillinger er at hvis man lager en nyinnspilling av en film som ble laget på 80-tallet, så var halve filmopplevelsen at filmen ble laget på 80-tallet med mye farger og den unike musikken. Å forsøke å gjenskape 80-tallet 30 år etter er umulig, derfor vil så å si alle nyinnspillinger feile.
The Running Man holder seg godt. Det er noe spesielt for en filmelsker å gå tilbake i tid med filmer en vokste opp med, filmer en fremdeles ønsker å se bli laget, men den tid er forbi. Hvorfor skal det være så vanskelig å lage enkle underholdningsfilmer med glimt i øyet som The Running Man?
