You are NOT using those things in my forest.
Jeg forventet en treg film som Moon (2009) når jeg satt på Silent Running. Silent Running var treg den, det gjør ikke noe. Men jeg hatet miljøaktivisten Freeman Lowell. Det hat rablet for mannen, skal man virkelig føle sympati for denne idioten? Mannen er jo en morder, det beste for ham selv er å leve i eksil som han gjør, men når han gjør et stort feilvalg i livet, vil jeg ham ikke noe godt. Det blir en lang tur på 90 minutter der jeg skjærte grimaser hver gang Freeman Lowell åpnet den råtne kjeften sin.
Jeg fikk ikke mye ut av Silent Running. Mange mener at Silent Running er en liten filmperle flere burde få øynene opp for, jeg kan ikke si meg enig i det utsagnet. Hadde nå bare protagonisten vært en hyggeligere mann. Allerede i første scene når vi først stifter bekjentskap med denne gærningen, skjønte jeg at Freeman Lowell var en mann jeg også ville hate i virkeligheten. En eksentrisk mann som savner det de fleste mennesker ville ha savnet, men som ikke takler realiteten.
Se for deg Moon (2009), bare at protagonisten er en ufyselig mann. Hadde tilfellet vært det samme med Moon (2009), hadde ikke filmopplevelsen vært like god.
